tirsdag 28. januar 2014

Å lese en journal

Det å lese noens medisinske journal er strengt regulert og urettmessig snoking kan få ganske alvorlige konsekvenser dersom det blir oppdaget. Det å lese en personlig journal, eller dagbok om du vil, er sett på som urettmessig snoking i privatlivet og selv om det ikke har de samme konsekvensene per lov, blir man ikke akkurat smilt til om man blir oppdaget da heller.

Kanskje er det derfor det er så besnærende å få lese notatene til Per Fugelli og hans medisinske journal, utgitt som Journalen (2013). Jeg får titte inn i Per sine indre tanker over 3 år, og til slutt sammenlikne hans opplevelser med det leger og sykepleiere skrev i hans medisinske journal på samme tid. Det blir da tydelig at i det medisinske notatet er det ikke personen Per som er i sentrum, han er mer et lite binotat under tittelen "Sosialt" eller bemerket med setningen om at han er informert, men diagnosen hans; Metastaser.

Selv om publikasjonen er et samtykke til at man har lov til å lese, gir de personlige notatene i starten av boka likevel en følelse v å få titte inn i Per sine tanker. Antagelig litt redigerte sådanne, men med nok personlig til at det engasjerer meg og dette gjør at de mer politisk myntede tekstene gir sterkere inntrykk. Å få se blomstertyven Per og ikke bare pasienten Per eller sosialmedisiner Per er kjekt. Ved å gjøre dette, får Per samtidig fram personen Per. Han har jo selv sloss mot helsevesentets trang til å gjøre personen om til diagnosen.

Og jeg tar meg i å tenke at Per har rett, i den medisinske journalen bør pasienten også få notere. Slik at man slipper å bli redusert til en "Metastase" eller "Leddgikt" eller hva annet en feiler, man er ikke sykdommen sin. Akkurat som man ikke er jobben sin, morsrollen eller hvilken annen merkelapp en kan inneha. Det å miste personen sin i møtet med helsevesenet er ikke helsebringende, dermed må vi videre fra pasientsentrert metode... Personsentrert neste?

Boka til Per gir meg som vanlig mye å tenke på om mitt eget fagfelt og hva som er helsefremmende. Etter å ha lest bøkene 0-visjonen, Rød Resept, Nokpunktet og Døden skal vi danse er det anske klart for meg hvor Per mener vi bør sette fokus. Stikkord er tilhørighet, tillit, å tale om døden, utjevne sosiale forskjeller og ta vare på flokken. Nok fokus på individet, nok fokus på høyere, sterkere, raskere (eller for dameblad-lesere: penere, slankere, sunnere), det er på tide å rette blikket opp fra navelen og utover. Helse er mer enn røykeslutt og fysisk aktivitet, helse er å bli sett og forstått som seg. Er det ikke nettopp det vi drømmer om?

Absolutt verdt å lese, diskutere og debattere.