En liten lærebok om mobbing eller?

Under leiren på Awakamej Mino i Canada holdt Anne Huestis Scott forfatteren av boka "The boy who was bullied" foredrag om mobbing og om hvordan en historisk person kan risikere å bli nesten glemt dersom de ikke selv sørger for å bli lagt merke til.

Gutten som ble mobbet blir etter en del omstendigheter mannen bak Menneskerettighetserklæringen. Man kan kanskje si at oppveksten og prøvelsene der bidro å forme han til å bli humanist. Canadieren fra litt enkle kår, boarding school og år med mobbing, som tok eksamen tidlig for å slippe den fæle skolen, hadde en utrolig resiliens.

Så må man jo si at det er litt kult at denne en armede mannens utkast til Menneskerettighetene ble funnet når en kollega skulle rydde kontoret han hadde holdt til mens han underviste. Ingen av kollegaene visste.

Mer om John Humphrey kan du finne her:
http://www.jhcentre.org/about-us/founding-jhc
http://en.wikipedia.org/wiki/John_Peters_Humphrey

Selve boka er laget for undervisning i barneskolen, men forfatteren selv mener den passer fra 9 til 90. Jeg syns den passer best på barneskolen, men likte historien. Så får jeg heller lete etter litt mindre pedagogisk, litt mer inngående biografier om denne mannen som supplering, om de finnes.

Psykopat?

Jeg fortsetter på mine små omtaler av bøker fra innlegget bøker jeg har lest siden sist. Turen har nå kommet til "The Psychopath Test" av Jon Ronson.
Jon Ronson er mannen bak "The Men Who Stare at Goats"som jeg dessverre hverken har lest eller sett på film. De som vil kan lese litt mer om Jon Ronson her.



I "The Psychopath Test" går Jon Ronson inn i finurlighetene i psykiatri og hvordan en tidligere diagnose nesten har forsvunnet fra kartet da man har endret profesjonen. I tillegg går han inn i ulike behandlinger som har blitt forsøkt, noen ganske så absurde sett med mine "legebriller anno 2013", men svært interessante å lese om. Hva er egentlig psykopati? Hvordan kan man kjenne igjen en psykopat? Og hvor i samfunnet finnes en opphopning av denne typen personligheter?
Særlig kapitlene som fokuserer på det siste fant jeg spennende, og jeg raste avgårde gjennom boka. Jon skriver også lett og småironisk, noe jeg setter stor pris på og som bidrar til underholdningsverdien.

Jeg anbefaler alle som likte "Menn som stirrer på geiter" å gi den en sjanse, samt alle som lurer på om sjefen eller noen andre de kjenner er psykopat...

Ready Player One av Ernest Cline

Anbefalt av kjæresten, som en liten introduksjon til hva han har lest seg opp på, og den traff blink. Vi har jo skjønt en stund at vi er ganske (les: veldig) nerdete og geekete begge to, så det skal mye til for å treffe feil med en sci-fi roman. En sci-fi roman om dataspill og 80-talls kultur er jo nesten enda mer fantastisk.

Jeg falt pladask, jeg skal innrømme det. Selv om det bakenforliggende plottet er ganske enkelt - fattig hovedperson har mulighet til å vinne halve (eller i dette tilfellet hele) kongeriket - er detaljene rundt så flotte og spennende at jeg må lese videre. Plottet følger jo oppbyggingen i et klassisk helteepos, men det er enkelte avstikkere og et persongalleri som gjør at jeg egentlig ikke så det før etterpå. I tillegg er hovedpersonen av og til usympatisk nok til at han blir menneskelig.

Nå blir det artig å se om det blir film. I mellomtiden anbefaler jeg et dypdykk inn i en detaljert spillverden som for de som er litt eldre enn meg også blir en herlig tur i minnenes verden.


For inspirasjon kan man sjekke ut http://readyplayerone.com/ fansiden!

Harry Hole - en kjærlighetshistorie?

En litt merkelig tittel på ett blogginnlegg om Jo Nesbøs "Politi", men følte det var passende. For jeg har hatt en romanse med Harry Hole siden siste året på videregående.

Det begynte med særoppgaven, sær som jeg var, ønsket jeg å skrive om anti-helter i norske bøker. Det var ganske åpenlyst at både Varg Veum og Harry Hole måtte med. Dermed gikk jeg i gang med "Flaggermusmannen"og falt litt for alkoholiserte stygg-kjekke Harry. Gjennom bøkene videre ble jeg med ham lenge etter at særoppgaven var ferdig, da med et stadig økende elsk-hat forhold. For hvorfor må han være så bastant? Så hekta? Så rusa på jobben? Hvorfor ødelegger han for seg selv til stadighet?

Han er litt mindre bastant i Politi, han har endret seg, i hvertfall litt. Dessuten er persongalleriet rundt alltid spennende og gir meg litt følelsen av å se hotel Cæsar i smug. Jeg liker det.

Uten å si for mye. Liker du Nesbø, vil du like Politi. Dessuten trapper han litt ned på bestialiteten sammenliknet med Snømannen og Panserhjerte, og det er faktisk litt godt.