The Almost Nearly Perfect People

Jeg syns tittelen og forsiden var besnærende på flyplassen og tok opp boka på vei til Skottland. Engelsk seksjonen på Gardermoen er tidvis alt for god og det er bra jeg ikke reiser for ofte, da hadde jeg vært blakk og hatt større problemer med bokhylleplass en jeg alt har. Tilbake til boka, for hva handler den om? Omslaget og undertittelen gir en god idé.

Hva er sannheten om det nordiske mirakelet? Vel, kort oppsummert er det at internationale medier, i hovedsak britiske og amerikanske, liker å fremstille oss på en måte og at det som bryter med stereotypiene hysjes litt ned. Med andre ord, det er alltid mer til noe enn det som møter øyet. Det er min tolkning av Michael Booth reiser gjennom den nordiske folkesjela. Det passer forsåvidt med norske medier også, det er enkelte folkegrupper som hovedsaklig blir fremstilt i kun enkelte forestillinger. Et eksempel kan jo være å se på hvilke saker fra Finnmark som dekkes i VG, Dagbladet eller får notiser i Aftenposten. Fortell meg gjerne hva du finner.

Ned til hundene

Jeg har sett danske Helle Helle i hyllene på bokhandelen, omtalt i aviser og på blogger. Jeg var litt spent, men tror rett og slett at dette ble feil bok etter 3 sakprosa bøker på rad. Det ble for mye mellom linjene til at jeg lot meg engasjere. Jeg liker at jeg må tolke litt for å forstå bøker og at hovedpersonen ikke bare er godheten selv, men denne boka traff ikke. "Ned til hundene" var fin, litt interessant, men traff meg bare halvveis.
Kanskje jeg må lese noen hovedpersoner som har litt styr på livet sitt og ikke flere menn og kvinner som føler at de ikke fikser samfunnet.

Mitt bekjenskap med Marta Breen

Jeg begynner med å si at tittelen er misvisende, i hvert fall om man tolker det som om jeg kjenner henne  i person. Det gjør jeg altså ikke, egentlig blir dette innlegget nesten litt stalker-aktig. Men skitt au. Jeg har nærmet meg Marta Breen forsiktig, iakttatt henne litt fra avstand egentlig, prøvd å finne ut hvem hun er. Neida. Jeg ble interessert da jeg leste hennes bokanmeldelser (jeg mener sterkt at det var der jeg fikk øynene opp for henne først) i Kvinner og klær, også har jeg gradvis fulgt henne over til det store internettet og bloglandia. Bloggen hennes finner du ved å klikke her.

When the Air Hits Your Brain

Bok nummer to som ble fordøyd fordi det var deilig terrasse vær hadde også medisinsk tema. Jeg er vel litt yrkesskadd, selv om jeg ikke kan skryte på meg en lang karriere helt enda. Skylder på at det er i studietida sosialiseringen inn i en yrkesrolle skjer og håper folk biter på den. I bakhodet hører jeg dette sitatet:
 "N-E-R-D, ...nerd.... Mamma, hva betyr nerd?" Kremt.

Bilde hentet fra www.betterworldbooks.com
Boka er skrevet av en tidligere nevrokirurg og omhandler tiden fra han valgte sin spesialitet til han var gjennom de nødvendige årene som kreves. Det er ikke deltaljskildringer av alle årene, men enkelt anekdoter om situasjoner og pasientmøter sammenknyttet av refleksjoner gjort over år. Det er dette som gjør boka svært lesbar for de som ikke kjenner medisinsk utdanning svært godt og som drar deg inn. Det gikk veldig raskt å lese denne, noe på grunn av knallvær som innbød til terrasselesing, men mest på grunn av de interessante historiene han har valgt å dele. Anbefales!

Placebodefekten - inspirasjon for kritisk tenking

Med herlige sommerdager har leselysten tiltatt og jeg har prioritert å sitte ute i sola med en god bok. Måtte flere slike dager komme. Dessverre blir det gjerne litt mindre blogging av slikt, da datamaskinen og sola i mitt hode ikke hører helt sammen og jeg er for dårlig på å prioritere skriving på kveldstid.

I dag benytter jeg derfor sjansen, det er overskyet, og som en del av prokrastinering (en feriesekk burde vært ferdig pakket...) skal jeg blogge litt om mine siste fortærte bøker. For å øke innleggsfrekvensen noe omtaler jeg de to bøkene i hvert sitt innlegg, dessuten har bok nummer 2 en for kul tittel til å la være å bruke den som innleggstittel.

Første bok lest i de seneste ukers solfylte dager er Gunnar Tjomlid sitt verk Placebodeffekten. Jeg har fulgt bloggen hans, Unfilterd perception eller Saksynt som den nå heter, en lang stund og da boka kom måtte jeg bare lese den. Fordelen med boka er at jeg ikke med et uhell kan skrolle meg ned i kommentarfeltet og bli demotivert av ytringer av ymse slag som tidvis i hvertfall kan fra ta meg troen på menneskeheten.

Bildet er lånt fra humanist forlag sine sider. Humanistforlag.no

Jeg ble ikke skuffet, boka svarte godt til forventningene og skrivestilen var gjenkjennelig. Jeg kjente igjen stoffet fra blogginnlegg jeg har lest, men det var kjekt å få det i mer konsentrert form og i en strukturert gjennomgang der Gunnar også kan gå litt i dybden. Jeg lærte også noe nytt, både om alternativ behandling og forskningstolkning, selv om deler ble dekt under studiet. Jeg skulle ønske Tjomlid ville gått inn på helselovgivningen mer der han diskuterer helsepersonell som også utøver alternativ behandling, da dette er et område der det (utifra det jeg husker fra studiet) er et lovverk, men der det kanskje er for dårlig kjent?

Alt i alt en bok jeg vil anbefale, særlig til personer som ønsker å lære mer om kritisk tenkning og hvordan man skal tolke forskning. Deler av boka som omhandler effekten av møte mellom behandler og pasient og selve placeboeffekten burde være obligatorisk for helsepersonell, da forutsetter jeg at tolkning av forskning allerede er det.

God lesing!

Lykkeprosjektet - ferdig lest

I helga som var leste jeg ferdig Gretchen Rubins Lykkeprosjektet, som jeg tidligere har skrevet om (innlegget finner du ved å klikke på denne linken). Det jeg har å tilføye fra sist innlegg er at boka, som andre på bokelskere.no også har påpekt, blir kjedelig i lengden. Jeg mistet rett og slett litt sansen for fortellerstemmen, selv om noen av de beste anekdotene kom i de siste kapitlene. Jeg har kommet frem til to årsaker; for mye repetering av hensikten med og hva et lykkeprosjekt er, og manglende følelse av ny framgang. Den siste er litt vanskeligere å forklare, for det er fortsatt en liten utvikling i Gretchen sitt liv, men likevel føler jeg at det stopper litt opp. Den første skyldes blant annet at setningen "Hvert lykkeprosjekt er unikt." med noen variasjoner dukker opp i nesten hvert kapittel og det blir litt anmassende og litt for misjonerende for min smak.

Ble jeg inspirert til å aktivt gå inn for å være lykkeligere? Ja.
Fant jeg tips jeg ikke hadde hørt før? Tja, kanskje noen ble fortalt på en måte som slo litt bedre an.
Kommer jeg til å ha mitt eget lykkeprosjekt? Nei.

Boka var det jeg ønsket i form av lettlest underholdning, men ble kjedelig i lengden.
 

Ville jeg vært en Twistrose?

Jeg har alltid vært en fantasy og sci-fi leser, den typen bøker har jeg fortært fra barndommen og hele veien gjennom utdanningssystemet. Det gleder meg derfor at det kommer flere og flere norske bøker på banen i denne sjangeren, og at de blåser fans av banen. Nå har jeg kun lest omtaler av Song for Eirabu (hvor begge bøker står i bokhylla hos min kommende samboer, gjett hva jeg skal gjøre snart!) og Odins barn, men om de fenger meg på samme måte som Twistrose vil jeg være solgt til norsk fantasy.

Du kan lese mer om Eirabu her, og fra forfatteren selv her, eller hos Ida Jackson
Nysgjerrig på Odins barn og Ravneringene-serien, les disse omtalene: VG, hos Elin som skriver bloggen Av en annen verden, og hos Karin bak Hysj!Lesing pågår

(omslagsbildet er hentet fra amazon.co.uk via bokelskere)

The Twistrose Key skapte omtale da den ble plukket opp av et amerikansk forlag først, (se Dagbladets artikkel her), derfor valgte jeg å lese den på engelsk. Vel, dét og at kjæresten tok den med seg på engelsk da han kjøpte den. I boka møter vi Lindelin som får tilgang til en nøkkel inn til en magisk verden der alle dyr som en gang har vært elsket av et barn havner etter at de er døde. Det er en slik verden jeg som barn ønsket meg for mine kjæledyr, og beskrivelsene til Tone Almhjell er rett og slett herlige. Sylveros, som verdenen heter er i nød, og det er opp til Lin og hennes Rufus å redde dagen.

Det blir et fantastisk eventyr, og selv en som har lest mye liknende litteratur blir revet med. Jeg vil sammenlikne plottoppbygningen noe med både Narnia-bøkene og Den mørke materien, men det hindrer den ikke på noe vis. I tillegg er beskrivelsene til Tone forfriskende og fengende, på et tidspunkt i boka vil jeg garantere at du vil få utrolig lyst på vafler.

Anbefales særlig til voksne som er skeptisk til sjangeren, men også til voksne som vil ha en fin leseopplevelse gjerne sammen barna. Dessuten vil jeg si at det er den perfekte gave til et barn i 10-13 års alderen som elsker dyr og har en kjærlighet til magiske verdner.

På liv og død av Wasim Zahid

Wasim Zahid er kanskje mest kjent som twitterlegen, nettopp fordi han er svært aktiv på twitter, står bak #twitterlegen og holder #mediquiz der flere enn medisinere deltar aktivt med hypoteser om mulige diagnoser hver gang det arrangeres. Artig er det også, om du vil forsøke deg.

Nå har han altså kommet i bokform med sine bekjennelser, og de fleste som bryr seg om helsevesenet og egen helse vil finne noe av interesse i denne. Selv om Wasim er ung, også i legeyrket, har han faktisk nok å ta av (og antagelig mer som ikke er med i boka) og det første som slår meg er at jeg kjenner mange av eksemplene igjen. Som turnuslege er det godt å lese noen andres tanker og refleksjoner både om utøvelse av faget og hverdagen som lege, da er man ikke like alene.

Om du vil vite mer om hans bakgrunn vil jeg anbefale dette intervjuet i Tidskrift for den norske legeforening, syns den gir et godt overblikk.

Hvorfor skal så boka være interessant for noen som ikke jobber i helsevesenet?
Jo, fordi Wasim også har fått med seg essensen i hvordan det er å være pasient, reflekterer rundt hvordan helsepersonell møter de som kommer inn som "utenforstående" i et helsesystem som kan være ganske uoversiktelig, og i tillegg gjør seg tanker om hva folk burde informeres om og hva som kan gjøres bedre, på alle kanter. I tillegg kan det jo bidra til at kommunikasjonen, som ofte er det som går skeis i møtet mellom lege og pasient, blir bedre, nå som legerollen ligger litt mer blottet for folk flest.
Jeg håper i hvertfall det.

Alle bilder av bokomslag på denne bloggen er lånt fra bokelskere.no.

En kikkert av rav av Philip Pullman

En kikkert av rav er den tredje boka i Pullmans triologi Den mørke materien. De to forutgående, Den skarpeste kniven og Det gylne kompasset, leste jeg mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg innså nå at jeg gikk på ungdomsskolen for 13 år siden og ikke 5 år siden som jeg først tenkte. Dermed var det jo litt risikabelt å hoppe rett inn i tredje bok i en triologi i fjor høst uten å friske opp først.

Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i det igjen, men innså etter en liten stund at Det gylne kompasset hadde gjort størst inntrykk på meg da jeg husket den best. Grunnen til at det tok meg så lang tid å plukke opp denne boka var at min bestevenninne og med-bokelsker, som leste bøkene likt med meg ble så skuffet over siste bok at jeg ikke orket den samme skuffelsen.

Jeg må si at denne skuffelsen fikk jeg ikke nå, 13 år etter at jeg først plukket opp Den mørke materien.
Men, jeg merker at jeg har blitt mer voksen. Slutten i boka irriterer meg, mest i at den er noe forutsigbar og antagelig har blitt litt mer så de siste 13 årene. Jeg tør driste meg til å si at den er litt sjangertypisk for ungdomsfantasy, er du uenig vil jeg gjerne høre fra deg. Gjerne med anbefalinger til liknende bøker med en annerledes slutt!

De delene jeg likte best var hos Mulefaene, mest fordi det å forestille seg hvordan de ser ut er krevende for fantasien, de bryter med våre vanlige antagelser om anatomi. I tillegg sier den mye om hvordan man best møter nye skikker, ny kultur og i dette tilfellet vesner med en annen bakgrunn.

Triologien er herlig religionskritisk, noe som kommer tydeligst fram i siste bok syns jeg. Det er jo forfriskende med tanke på de mange bøkene i samme sjanger som er mer religiøst inspirert (f.eks Narnia-bøkene). Likevel er det jo et snev av noe mystisk med det hele likevel, men knyttet til kunnskap og kunnskapstørst, litt fiffig.

Jernvognen

På en sofa hos ei venninne, der jeg var for å ikke føle meg så alene på vakt, fikk jeg snusen i en bok.
I bokhylla fant jeg Jernvognen av Stein Riverton. 
Jeg ble hektet etter andre kapittel, og i løpet av et par timer var boka utlest.

Denne artikkelen i Dagbladet er veldig oppsummerende syns jeg, for verket og for leseopplevelsen.
For min del kom assosiasjonene til Edgar Allen Poe og verket "A Tell-Tale Heart" ganske tidlig i boka, men naturskildringene til Elvestad (Rivertons egentlige etternavn, seriøse journalister skulle ikke skrive krim tidlig på 1900-tallet) gjør stemningen i Jernvognen nesten enda mer intens.

Så for deg som liker krim, med sære detektiver, og for deg som liker psykologiske thrillere er dette absolutt en bok å anbefale.

Jeg ser på bokelskere.no at noen syns språket ble for tungt da det ikke er modernisert, men jeg syns dette egentlig gjorde leseropplevelsen bedre. Skildres musselinskjørt og vademelsdresser syns jeg språket skal være deretter.

Utrenskingen

Jeg slet litt i starten med denne boka. Hoppingen i tid (parallelle historier har jeg økt skepsis til etter jeg leste Øya) gjorde meg skeptisk, men etterhvert ble det klart hvorfor det ble brukt som virkemiddel og jeg ble nysgjerrig. Det at man bare får brøkdeler av historien får meg til å lese videre, spent på hvor det endret seg, hva som skjedde, og tilstadighet "Aliide, hvorfor dro du aldri?". Ikke alle spørsmålene mine får svar, men lesehastigheten økte betraktelig på slutten.

Jeg liker hvordan historiske linjer følges gjennom de ulike kvinnene og hvordan historien har påvirket skjebnene deres. I tillegg er de komplekse karakterer og særlig Aliide er fascinerende. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om jeg liker henne, forstår henne eller bare er fascinert over hvor mye et menneske kan gjøre for det hun finner viktig nok.

Jeg vil nok lese mer av Sofi Oksanen.

Harry Hole - en kjærlighetshistorie?

En litt merkelig tittel på ett blogginnlegg om Jo Nesbøs "Politi", men følte det var passende. For jeg har hatt en romanse med Harry Hole siden siste året på videregående.

Det begynte med særoppgaven, sær som jeg var, ønsket jeg å skrive om anti-helter i norske bøker. Det var ganske åpenlyst at både Varg Veum og Harry Hole måtte med. Dermed gikk jeg i gang med "Flaggermusmannen"og falt litt for alkoholiserte stygg-kjekke Harry. Gjennom bøkene videre ble jeg med ham lenge etter at særoppgaven var ferdig, da med et stadig økende elsk-hat forhold. For hvorfor må han være så bastant? Så hekta? Så rusa på jobben? Hvorfor ødelegger han for seg selv til stadighet?

Han er litt mindre bastant i Politi, han har endret seg, i hvertfall litt. Dessuten er persongalleriet rundt alltid spennende og gir meg litt følelsen av å se hotel Cæsar i smug. Jeg liker det.

Uten å si for mye. Liker du Nesbø, vil du like Politi. Dessuten trapper han litt ned på bestialiteten sammenliknet med Snømannen og Panserhjerte, og det er faktisk litt godt.

Lest siden sist

Det begynner å bli en liten stund siden jeg oppdaterte nå, men denne gangen er det ikke fordi jeg ikke har fått lest noe. Jeg syns sommeren gikk fort og at jeg fikk lest mye mer enn jeg hadde trodd.

Derimot har jeg vært på flyttefot og dermed så går bloggingen litt bak, selv om skrivelysten egentlig har kriblet. Jeg strever fortsatt litt med å finne min stemme i dette blogg universet. Særlig miksede følelser mellom å skrive kun for å skrive og det å skrive for tilbakemeldinger, men det ser jeg at det er flere bloggere som har tenkt mye klokt om derfor lar jeg det ligge. I hvertfall på denne bloggen.

Etter at jeg forlot afrikaneren på Grønland har jeg reist videre på et kort eventyr med Stephanie Plum, gjort som de fleste andre bokbloggere og fulgt Harry Hole i nye kompliserte eventyr, frisket opp spill-kunnskapen med Ready Player One (Anbefales!), lært om psykopater og om hvor mye en stille en-armet mann kan utrette. I tillegg har jeg spasert ferdig med en verdensturnerende syklist, kuren mot overdrevent optimisme fokus og med jenta som gikk inn på en bar.

Både på bok- og lydbok-fronten har det altså skjedd mye i det siste. Derfor vil jeg forsøke å komme med små bokanmeldelser framover, i tillegg må jeg jo endelig gjøre ferdig evighetsprosjektet!

Ida Jacksons bok og blogrydding

Jeg stor koser meg med forfatterstemmen til Ida Jackson i hodet om dagen. Jeg blir nemlig litt påvirket og føler at stemmen til forfatteren flytter inn i hodet mitt. Noe som i og for seg gir et morsomt bilde de gangene jeg leser Erlend Loe, for jeg tror det blir trangt for en høy, skallet trønder der inne, men det får så være. I disse dager deler forsåvidt han og Ida Jackson plass.

Uansett, tilbake til saken, jeg liker skrivestilen til Ida. Den fenger meg. Jeg henger med, får lyst til å lære mer, lese mer og fortsette å ha stemmen hennes i hodet.
Boka "Sosiale medier - Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset" er skrevet som dels historien om sosiale medier og dels som en slags brukerveiledning. Den har gjort meg oppmerksom på et par ting som aldri har slått meg, samt et par ting jeg har tenkt på men ikke klart å finne ordene til før Ida ga de til meg. Veldig kjekt.

Den har også inspirert meg til nok en gang å rydde litt i denne bloggen. Hobbyen min, og derfor vil det nok bli noen endringer her framover. Forhåpentligvis til det bedre.

Når leselysten gjemmer seg under senga

Jeg liker L. Den er morsom. Likevel klarer jeg ikke sette meg ned å lese. Jeg finner rett og slett ikke roen, og det irriterer meg. Da er det litt kjekt å vite at det ikke bare er meg, at andre bokbloggere kan føle det samme, som fineste Borghild som også ønsker å komme sterkere tilbake.
Det håper jeg at jeg gjør også...

Tips til å få tilbake leseinspirasjonen?
Bokanbefalinger?

2013: Et nytt leseår begynner...

Jeg sitter og ser på bokhylla mi, som egentlig ikke er en bokhylle men man tager hva man haver, prøver å pønske ut hva jeg vil prioritere å lese i vinter. 

Fra høstlista mi har jeg jo igjen å fullføre "Moby Dick" og "L", holder en knapp på at L blir ferdig først. Så de tå må jo bli med inn i 2013. Ellers vil jeg beholde "Last chance to see" og "The perks of being a wallflower" på lista. Det burde gi en fin start!

Jeg vurderer også om jeg er klar for medisinsk litteratur igjen. Det har vært hardt å forsøke seg på det etter eksamenstida, men det finnes en god del populærvitenskaplige bøker jeg har lyst til å lese, blant annet "Bad Medicine" som også stod på høstlisten min, i tillegg har jeg fått låne en bok fra ei venninne som virker lovende.

Disse står også på lista:

- Are Kalvø med Våre venner kinesarane

- Swahili for the broken hearted av Peter Moore

Så får 2013 vise hva som blir lest og hva som fortsatt blir stående urørt i bokhylla.

Hvilke leseplaner har du for det nye året?

Noen tips til bøker jeg bare MÅ lese i 2013?

En listeoppdatering...

Jeg hadde planer om å lese følgende bøker i høst, så tenkte jeg skulle gjøre en liten status på hvor langt jeg er kommet siden vi er halvveis i desember og et nytt år nærmer seg.

De som faktisk er lest:
- Shit happens om meningen med livet.
- Sult av Hamsun
- Plum lovin' (som forsåvidt ble lagt til lista etter at den ble lest).
- Brigdet Jones på randen

De som gjenstår og er påbegynt:
- Moby Dick, som jeg faktisk har kommet til sånn side 300 på, men så tok jeg en veldig lang pause...

De som vil forbli halvlest:
- Samtidslyrikken, etter å ha lånt den i 113 dager er jeg fortsatt på side 25, på tide å innse at denne ikke fenger akkurat nå.

De som står trygt i bokhylla og kanskje rekker jeg åpne de før jul:
- L av Erlend Loe
- Bad Medicine av Ben Goldacre
- Last chance to see av Douglas Adams

Står ulånt på biblioteket/innkjøpslista (julegavetips *blunkblunk*):
- The perks of being a wallflower, har veldig lyst til å lese denne før jeg ser filmen. Med nydelige Emma Watson på rollelista og en fantastisk trailer kan det kanskje bli litt vanskelig.
- One illness away

Jeg har rett og slett ikke vært flink nok til å prioritere å slappe av med en god bok de gangene jeg har hatt tid. I stedet har jeg blitt sittende foran en skjerm, enten TVen eller laptopen. Nyttårsforsettet blir derfor å prioritere en god bok sammen med tekoppen til kvelds.

Hvordan gikk høstens leseplaner for deg?

Bridget Jones- på randen

Fredag forrige uke leste jeg ferdig min første Bridget Jones, men jeg begynte med toern.
Det er litt rart å lese en bok man har sett på film først, men når Rebecca viser seg som en ganske annen i boka en det jeg husket av filmen ble det straks litt mer interessant.

Thailand-delen er, som i filmen, en av høydepunktene med boka og etter denne er boka veldig underholdende og man heier litt på Bridget der hun halter seg framover med kjærlighet, karriere, sprø mødre og andre problemer.

Jeg irriterte meg over språket. Det er skrevet i dagbok-form, som gjør at språket er ganske forkortet og ikke alltid like lett flytende. Det er litt slitsomt, men kan godt være at dette fungerer bedre på engelsk.

Kanskje jeg får ta den første boka på engelsk da?

Runaways vol 10 Rock zombies

Etter at et lån av 6 tegneseriebøker fra en annen leder på troppen under en speidertur til England i 2007 har jeg vært hekta på Runaways.
Marvel står for utgivelsen, og utover dette skal ikke jeg driste meg til så mange kommentarer rundt tegneserien, da de nevnte lånte bøkene har havnet i en av mine flytteesker (prokrastinering gjør det vanskelig å få ting levert, selv på 5 år).

Etter å ha hjulpet en annen venninne under hennes flytting, hvor hun sov et par netter på sofaen hos meg, fikk jeg henne hekta på samme serie. Gleden var derfor stor da hun etter en USA-tur kom tilbake med to volum i samme seire. På grunn av litt nummer forvirring ikke 7 og 8, men tegneserier går det da an å lese likevel. Jeg får fylle ut de i mellom etterhvert.

Runaways handler om en gruppe tenåringer som oppdager at foreldrene er superskurker og bestemmer seg for å rømme gjemmefra, derav tittelen. Videre følger vi gjengen mot diverse mindre og større kriminelle elementer samtidig som det er pubertale problemer, utvikling av emner og nye tilskudd kommer til. Det er også en del møter med andre kjente Marvel helter, som X-men og Cloak and Dagger.

I Rock zombies, skrevet av Terry More og penciled av Takeshi Miyazawa, slåss de mot en radiovert som ved hjelp av litt svart magi har utnyttet det at de fleste i L.A har hatt plastisk kirurgi for å oppnå rikdom og kontroll. I tillegg stikker mutanten blant dem innom X-mens hovedkvarter for å møte sine egne, med de utfordringer det gir for henne som 10-12 åring (ca.) og Wolverine som skal vise henne rundt.

Jeg liker serien fordi man kjenner seg igjen i den typiske tenåringsproblematikken, som tidvis kanskje er litt for typisk. Gjengen er ganske likt bygget opp som gjengen i bl.a Animorphs og andre ungdomsserier i litteratur- og tegneserieverdenen. Likevel er den spennende og drivende, fordi man ønsker å se hvordan karakterne utvikler seg og mye på grunn av fargeleggingen og selve streken i serien.

Gleder meg til jeg skal lese neste.

Shit happens

En bokomtale:

Shit happens - om meningen med livet av Jarle Rasmussen og Jon Severud

Om å vandre utenfor stien og ut på viddene.

Dette er en bok som der hensikten er tankesprangene, avstikkerne og omveiene rundt poengene er selve poenget. Hensikten til boka virker å være å få leseren til å tenke seg om, la tankene flyte og tillate avveier i en verden der fokuset er på effektivitet og måloppnåelse.

Det funker. I hvertfall for meg. Jeg liker den smått anekdotiske måten filosoferingen drives fremover. Særlig fordi det er to forfatterstemmer ved inn i en, funker dette godt.

Det er en bok man fint kan lese litt og litt av gangen i. Hensikten er vel nettopp at den skal leses i små doser, slik at tankene får tid til å vandre på egenhånd i mellom. Ypperlig for små hverdagsfilosofer og studenter på jakt etter leselyst etter tøffe eksamensperioder.

Det er alltid noe man kan. Naboen har en liten drittunge. Av og til kommer han opp bakken mens jeg sitter på terrassen og prøver å finne roen med en bok "Jeg kan lage tigerlyd!" Da gjelder det å virke akkurat så mye interessert at han ikke føler seg avvist og akkurat så lite interessert at han ikke føler seg fristet til å bli. Men så får man selvfølgelig dårlig samvittighet. Gutten er egentlig ganske søt, særlig når han skal lage tigerlyd.

Kos deg med denne boka du også, om du har en indre hobbyfilosof eller bare er glad i å la tankene vandre nå og da.