Da har jeg kommet meg gjennom "Sult" av Hamsun, og er fortsatt usikker på om jeg likte den eller ikke totalt sett.
Jeg har et svakt punkt for skildringer av galskap og psyke, særlig når skildringene er av trekk og tanker som er av mer dysfunksjonell karakter sett i forhold til samfunnets forventninger. Passasjene hvor han får det for seg å plage tilfeldig forbipasserende, mest for å roe sitt eget sinn kan det virke som, var de som interesserte meg mest.
I midlertid er det lange passasjer om hans stolthet, som han tviholder på sammen med forestillingen om egen moral, er tyngre og litt repetetive gjennom fasene i boka.
Jeg har et svakt punkt for skildringer av galskap og psyke, særlig når skildringene er av trekk og tanker som er av mer dysfunksjonell karakter sett i forhold til samfunnets forventninger. Passasjene hvor han får det for seg å plage tilfeldig forbipasserende, mest for å roe sitt eget sinn kan det virke som, var de som interesserte meg mest.
I midlertid er det lange passasjer om hans stolthet, som han tviholder på sammen med forestillingen om egen moral, er tyngre og litt repetetive gjennom fasene i boka.
