Jernvognen

På en sofa hos ei venninne, der jeg var for å ikke føle meg så alene på vakt, fikk jeg snusen i en bok.
I bokhylla fant jeg Jernvognen av Stein Riverton. 
Jeg ble hektet etter andre kapittel, og i løpet av et par timer var boka utlest.

Denne artikkelen i Dagbladet er veldig oppsummerende syns jeg, for verket og for leseopplevelsen.
For min del kom assosiasjonene til Edgar Allen Poe og verket "A Tell-Tale Heart" ganske tidlig i boka, men naturskildringene til Elvestad (Rivertons egentlige etternavn, seriøse journalister skulle ikke skrive krim tidlig på 1900-tallet) gjør stemningen i Jernvognen nesten enda mer intens.

Så for deg som liker krim, med sære detektiver, og for deg som liker psykologiske thrillere er dette absolutt en bok å anbefale.

Jeg ser på bokelskere.no at noen syns språket ble for tungt da det ikke er modernisert, men jeg syns dette egentlig gjorde leseropplevelsen bedre. Skildres musselinskjørt og vademelsdresser syns jeg språket skal være deretter.

Utrenskingen

Jeg slet litt i starten med denne boka. Hoppingen i tid (parallelle historier har jeg økt skepsis til etter jeg leste Øya) gjorde meg skeptisk, men etterhvert ble det klart hvorfor det ble brukt som virkemiddel og jeg ble nysgjerrig. Det at man bare får brøkdeler av historien får meg til å lese videre, spent på hvor det endret seg, hva som skjedde, og tilstadighet "Aliide, hvorfor dro du aldri?". Ikke alle spørsmålene mine får svar, men lesehastigheten økte betraktelig på slutten.

Jeg liker hvordan historiske linjer følges gjennom de ulike kvinnene og hvordan historien har påvirket skjebnene deres. I tillegg er de komplekse karakterer og særlig Aliide er fascinerende. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om jeg liker henne, forstår henne eller bare er fascinert over hvor mye et menneske kan gjøre for det hun finner viktig nok.

Jeg vil nok lese mer av Sofi Oksanen.

Lydbok: The Antidote

Som tidligere nevnt er jeg ganske glad i å gå tur med lydbok eller podcast på øret, da jeg oppdaget audible på amazon ble jeg hekta og har hatt en haug gode (og noen litt særere) leseropplevelser på øret.

I august kom jeg over The Antidote - Happiness for people who can't stand postive thinking av Oliver Burkeman på audible.com og tenkte egentlig "yes, dette er en bok for meg".

Jeg har lenge vært skeptisk til "tenk positivt"bølgen som rir landet, med det jeg føler er overdrevent fokus på at om du tenker positiv så blir alt så perfekt. Jeg føler selve bølgen er med på å bidra til følelse av å mislykkes, for med en gang noe ikke blir sånn eller slik er det ens egen feil som ikke var positiv nok. Det kan jo godt være at jeg har misforstått hovedbudskapet, men det er i hvertfall det inntrykket jeg har. Derfor har jeg holdt meg langt unna The Secret (for om jeg tenker positivt, kan jeg fortsatt få kreft, akkurat som det er folk med KOLS som aldri har røykt). En bok som da tar for seg motgiften, måtte jo være perfekt for meg!

Det var den! Jeg moret meg kapittel for kapittel, med skeptisisme, både til positiv bølgen, men også til mottankene. Det var lærerikt og underholdene, og fantastisk bra på busstur (særlig der hovedpersonen selv tester øvelsen med å gjenta stoppestedene høyt på t-banen).

Boka har gode poenger og jeg vil anbefale alle som har fått positivitet litt opp i halsen, eller som er generelt nysgjerrige til å ta seg en lytt.


Som et lite apropo til bokblogg-diskusjonen som har vært i de siste dagene (se innlegg hos around books her, og et fint innlegg hos mellom linjene her.) så vil jeg vel si at jeg kjøper alle bøkene mine selv (eller får i gave, låner på biblioteket, låner hos kjæresten eller snapper opp på bookcrossing) og kategoriserer meg som en lese-blogg.
Jeg blogger for å holde oversikten over det jeg leser og fordi jeg liker å skrive.

Lesespørsmål

Jeg fant denne hos Anita, som hadde funnet den hos Glamourbibliotekaren ( et fantastisk bloggalias!), og fikk lyst til å skrive litt igjen jeg også.

Jeg går for å fornorske den også.

Senest kjøpte innbundne bok:  På liv og død, en leges bekjennelser av Wasim Zahid
Senest kjøpte pocketbok: Kunsten å være kvinne av Caitlin Moran
Favoritt sjanger: Vanskelig, men det må bli fantasy og science fiction
Favoritt bokhandel: Fordi det er den jeg når fysisk akkurat nå, Nordkyn Bok og Papir, sånn ellers engelsk seksjonen på Tanum Gardemoen utland og amazon.com
Favoritt bibliotek: Jeg har vokst opp på Ullensaker bibiliotek, Jessheim, men vinneren blir nok Hovedbiblioteket i Trondheim. stemning, studieplasser, fantastisk utvalg, mange tilbud og nydelig musikk avdeling.
Favoritt plass å lese hjemme: Sofaen, gjerne med pledd og beina mot hjørnet.
Favoritt plass å lese utenfor hjemmet: Biblioteket, kafeer og flyplasser.

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundenform: J.R.R.Tolkien og J.K Rowling er de jeg stortsett har bare innbundne, men jeg har ikke noen faste forfattere der jeg må ha innbundne.
Beste lesesnacks: Nøtter, kjærlighet på pinne og tyrkisk pepper.
Beste lesedrikke: Te, kakao eller en god kopp kaffe.
Beste bakgrunnslyden ved lesing: Ingenting, summing av andre mennesker eller natursus.
Når på døgnet leser du helst? Når som helst, men det blir oftest på kvelden.
Beste lesing dagen derpå: Tegneserier
Kollektlektyre, din favoritt: Novellesamlinger eller Erlend Loe.

En liten lærebok om mobbing eller?

Under leiren på Awakamej Mino i Canada holdt Anne Huestis Scott forfatteren av boka "The boy who was bullied" foredrag om mobbing og om hvordan en historisk person kan risikere å bli nesten glemt dersom de ikke selv sørger for å bli lagt merke til.

Gutten som ble mobbet blir etter en del omstendigheter mannen bak Menneskerettighetserklæringen. Man kan kanskje si at oppveksten og prøvelsene der bidro å forme han til å bli humanist. Canadieren fra litt enkle kår, boarding school og år med mobbing, som tok eksamen tidlig for å slippe den fæle skolen, hadde en utrolig resiliens.

Så må man jo si at det er litt kult at denne en armede mannens utkast til Menneskerettighetene ble funnet når en kollega skulle rydde kontoret han hadde holdt til mens han underviste. Ingen av kollegaene visste.

Mer om John Humphrey kan du finne her:
http://www.jhcentre.org/about-us/founding-jhc
http://en.wikipedia.org/wiki/John_Peters_Humphrey

Selve boka er laget for undervisning i barneskolen, men forfatteren selv mener den passer fra 9 til 90. Jeg syns den passer best på barneskolen, men likte historien. Så får jeg heller lete etter litt mindre pedagogisk, litt mer inngående biografier om denne mannen som supplering, om de finnes.

Psykopat?

Jeg fortsetter på mine små omtaler av bøker fra innlegget bøker jeg har lest siden sist. Turen har nå kommet til "The Psychopath Test" av Jon Ronson.
Jon Ronson er mannen bak "The Men Who Stare at Goats"som jeg dessverre hverken har lest eller sett på film. De som vil kan lese litt mer om Jon Ronson her.



I "The Psychopath Test" går Jon Ronson inn i finurlighetene i psykiatri og hvordan en tidligere diagnose nesten har forsvunnet fra kartet da man har endret profesjonen. I tillegg går han inn i ulike behandlinger som har blitt forsøkt, noen ganske så absurde sett med mine "legebriller anno 2013", men svært interessante å lese om. Hva er egentlig psykopati? Hvordan kan man kjenne igjen en psykopat? Og hvor i samfunnet finnes en opphopning av denne typen personligheter?
Særlig kapitlene som fokuserer på det siste fant jeg spennende, og jeg raste avgårde gjennom boka. Jon skriver også lett og småironisk, noe jeg setter stor pris på og som bidrar til underholdningsverdien.

Jeg anbefaler alle som likte "Menn som stirrer på geiter" å gi den en sjanse, samt alle som lurer på om sjefen eller noen andre de kjenner er psykopat...

Ready Player One av Ernest Cline

Anbefalt av kjæresten, som en liten introduksjon til hva han har lest seg opp på, og den traff blink. Vi har jo skjønt en stund at vi er ganske (les: veldig) nerdete og geekete begge to, så det skal mye til for å treffe feil med en sci-fi roman. En sci-fi roman om dataspill og 80-talls kultur er jo nesten enda mer fantastisk.

Jeg falt pladask, jeg skal innrømme det. Selv om det bakenforliggende plottet er ganske enkelt - fattig hovedperson har mulighet til å vinne halve (eller i dette tilfellet hele) kongeriket - er detaljene rundt så flotte og spennende at jeg må lese videre. Plottet følger jo oppbyggingen i et klassisk helteepos, men det er enkelte avstikkere og et persongalleri som gjør at jeg egentlig ikke så det før etterpå. I tillegg er hovedpersonen av og til usympatisk nok til at han blir menneskelig.

Nå blir det artig å se om det blir film. I mellomtiden anbefaler jeg et dypdykk inn i en detaljert spillverden som for de som er litt eldre enn meg også blir en herlig tur i minnenes verden.


For inspirasjon kan man sjekke ut http://readyplayerone.com/ fansiden!