Lykkeprosjektet - ferdig lest

I helga som var leste jeg ferdig Gretchen Rubins Lykkeprosjektet, som jeg tidligere har skrevet om (innlegget finner du ved å klikke på denne linken). Det jeg har å tilføye fra sist innlegg er at boka, som andre på bokelskere.no også har påpekt, blir kjedelig i lengden. Jeg mistet rett og slett litt sansen for fortellerstemmen, selv om noen av de beste anekdotene kom i de siste kapitlene. Jeg har kommet frem til to årsaker; for mye repetering av hensikten med og hva et lykkeprosjekt er, og manglende følelse av ny framgang. Den siste er litt vanskeligere å forklare, for det er fortsatt en liten utvikling i Gretchen sitt liv, men likevel føler jeg at det stopper litt opp. Den første skyldes blant annet at setningen "Hvert lykkeprosjekt er unikt." med noen variasjoner dukker opp i nesten hvert kapittel og det blir litt anmassende og litt for misjonerende for min smak.

Ble jeg inspirert til å aktivt gå inn for å være lykkeligere? Ja.
Fant jeg tips jeg ikke hadde hørt før? Tja, kanskje noen ble fortalt på en måte som slo litt bedre an.
Kommer jeg til å ha mitt eget lykkeprosjekt? Nei.

Boka var det jeg ønsket i form av lettlest underholdning, men ble kjedelig i lengden.
 

Underveis på en søndag

Dette blir mitt andre underveis-innlegg. De foregående har omhandlet evighetsprosjektet mitt, Moby Dick, som det vil ta meg litt mer tid å lese (men halvveis-merket er passert, woho!). Innleggene om den lange veien gjennom Moby kan leses på disse linkene: Leseprosjekter 2013 og Evighetsprosjektet -en statusoppdatering 2014.

I påskeferien hadde jeg behov for noe mer lett lest og enkelt, så da jeg fant igjen Gretchen Rubins Lykkeprosjektet i bokhylla hos mamma passet det perfekt. Selv om hvite øvre middelklasse kvinners jakt på lykken kan gi ganske sprikende leseropplevelser (Eat Pray love er et eksempel) og jeg generelt er litt skeptisk til bøker som ligger for nært opp mot The Secret i tematikk (kun fordommer her, pluss det jeg mener er en sunn dose skepsis), liker jeg fremgangsmåten til Rubin og at hun ikke hadde som mål å snu livet helt på hodet. Dermed ble boka med meg hjem og jeg er nå godt i gang.

Antakelsen min om at dette var en ypperlig lettlest bok for påskesola har vist seg å være rett, teksten flyter avgårde, kapitler og avsnitt er strukturert godt etter hennes mål og oversettelsen er stortsett god.

Mer om forfatteren kan du finne på hennes egen hjemmeside http://www.gretchenrubin.com/books/the-happiness-project/about-the-book/

Min største overraskelse er hvor godt jeg liker boka. Tonen er ikke for belærende og hun har nok humor og anekdoter til at jeg faktisk tenker litt rundt begrepet selv.
Om det resulterer i et eget prosjekt derimot, heller uvisst, men jeg har jo fortsatt 8 kapitler igjen.

Regines bok

Forhåpentligvis er det fler enn meg som husker Regine Stokke, den unge kvinnen som havnet i medias søkelys og ble et kjent ansikt i 2009 da hennes ærlige blogg om hvordan det var å leve med en kreftdiagnose fikk stor oppmerksomhet.

Etter hennes ønske ble det gitt ut bok etter hennes død, med blogginnlegg, kommentarer og innlegg fra nær familie. Jeg fulgte Regine noe på http://sinober.blogg.no/  og begynte å lese boka en gang for lenge siden. Den er ganske lett lest og man blir ganske så oppslukt, noe som er fascinerende for å være en blogg-bok. Dessverre lånte mamma den bort rett før jeg var ferdig, så jeg fullførte den først nå nylig.

Boka gir et veldig godt bilde av hvordan det er å få en kreftdiagnose, tilbakefall og hvilke tanker man kan ha i løpet av denne perioden. Det jeg liker best er at Regine ikke har utelatt de vonde tankene, tankene man gjerne ikke deler og dette gir et veldig godt innblikk i livet hennes. Derfor vil jeg særlig anbefale denne boka for helsepersonell, pårørende til kjære med alvorlig sykdom og helsefagsstudenter.

Familien oppdaterte også bloggen litt i ettertid, så er du nysgjerrig ligger den der fortsatt. Bildet av bokomslaget er hentet derfra.