Lykkeprosjektet - ferdig lest

I helga som var leste jeg ferdig Gretchen Rubins Lykkeprosjektet, som jeg tidligere har skrevet om (innlegget finner du ved å klikke på denne linken). Det jeg har å tilføye fra sist innlegg er at boka, som andre på bokelskere.no også har påpekt, blir kjedelig i lengden. Jeg mistet rett og slett litt sansen for fortellerstemmen, selv om noen av de beste anekdotene kom i de siste kapitlene. Jeg har kommet frem til to årsaker; for mye repetering av hensikten med og hva et lykkeprosjekt er, og manglende følelse av ny framgang. Den siste er litt vanskeligere å forklare, for det er fortsatt en liten utvikling i Gretchen sitt liv, men likevel føler jeg at det stopper litt opp. Den første skyldes blant annet at setningen "Hvert lykkeprosjekt er unikt." med noen variasjoner dukker opp i nesten hvert kapittel og det blir litt anmassende og litt for misjonerende for min smak.

Ble jeg inspirert til å aktivt gå inn for å være lykkeligere? Ja.
Fant jeg tips jeg ikke hadde hørt før? Tja, kanskje noen ble fortalt på en måte som slo litt bedre an.
Kommer jeg til å ha mitt eget lykkeprosjekt? Nei.

Boka var det jeg ønsket i form av lettlest underholdning, men ble kjedelig i lengden.