Å lese en journal

Det å lese noens medisinske journal er strengt regulert og urettmessig snoking kan få ganske alvorlige konsekvenser dersom det blir oppdaget. Det å lese en personlig journal, eller dagbok om du vil, er sett på som urettmessig snoking i privatlivet og selv om det ikke har de samme konsekvensene per lov, blir man ikke akkurat smilt til om man blir oppdaget da heller.

Kanskje er det derfor det er så besnærende å få lese notatene til Per Fugelli og hans medisinske journal, utgitt som Journalen (2013). Jeg får titte inn i Per sine indre tanker over 3 år, og til slutt sammenlikne hans opplevelser med det leger og sykepleiere skrev i hans medisinske journal på samme tid. Det blir da tydelig at i det medisinske notatet er det ikke personen Per som er i sentrum, han er mer et lite binotat under tittelen "Sosialt" eller bemerket med setningen om at han er informert, men diagnosen hans; Metastaser.

Selv om publikasjonen er et samtykke til at man har lov til å lese, gir de personlige notatene i starten av boka likevel en følelse v å få titte inn i Per sine tanker. Antagelig litt redigerte sådanne, men med nok personlig til at det engasjerer meg og dette gjør at de mer politisk myntede tekstene gir sterkere inntrykk. Å få se blomstertyven Per og ikke bare pasienten Per eller sosialmedisiner Per er kjekt. Ved å gjøre dette, får Per samtidig fram personen Per. Han har jo selv sloss mot helsevesentets trang til å gjøre personen om til diagnosen.

Og jeg tar meg i å tenke at Per har rett, i den medisinske journalen bør pasienten også få notere. Slik at man slipper å bli redusert til en "Metastase" eller "Leddgikt" eller hva annet en feiler, man er ikke sykdommen sin. Akkurat som man ikke er jobben sin, morsrollen eller hvilken annen merkelapp en kan inneha. Det å miste personen sin i møtet med helsevesenet er ikke helsebringende, dermed må vi videre fra pasientsentrert metode... Personsentrert neste?

Boka til Per gir meg som vanlig mye å tenke på om mitt eget fagfelt og hva som er helsefremmende. Etter å ha lest bøkene 0-visjonen, Rød Resept, Nokpunktet og Døden skal vi danse er det anske klart for meg hvor Per mener vi bør sette fokus. Stikkord er tilhørighet, tillit, å tale om døden, utjevne sosiale forskjeller og ta vare på flokken. Nok fokus på individet, nok fokus på høyere, sterkere, raskere (eller for dameblad-lesere: penere, slankere, sunnere), det er på tide å rette blikket opp fra navelen og utover. Helse er mer enn røykeslutt og fysisk aktivitet, helse er å bli sett og forstått som seg. Er det ikke nettopp det vi drømmer om?

Absolutt verdt å lese, diskutere og debattere.

Trollet Trym og den hemmelige fargen av Linn Stokke

 Trollet Trym og jeg har møttes før en gang, men jeg husker ikke helt hvor. Det ble derfor et gledelig gjensyn da jeg fant han mellom pasienter på helsestasjonen på skolen i Kjøllefjord. Boken om Trollet Trym og den hemmelige fargen var akkurat passe lang til å fylle en liten pust i bakken, men også lang nok til at man kan dele den opp og lese over flere kvelder skulle man ha noen små å lese for.

Illustrasjonene av Hans Normann Dahl er nydelige, og det er mange fine detaljer å se på og historien er godt fordelt og passe skummel, passe snill og passe trist.

En stor liten bok om sorg og sorgarbeid. Anbefales, selv om man ikke sørger:)

På liv og død av Wasim Zahid

Wasim Zahid er kanskje mest kjent som twitterlegen, nettopp fordi han er svært aktiv på twitter, står bak #twitterlegen og holder #mediquiz der flere enn medisinere deltar aktivt med hypoteser om mulige diagnoser hver gang det arrangeres. Artig er det også, om du vil forsøke deg.

Nå har han altså kommet i bokform med sine bekjennelser, og de fleste som bryr seg om helsevesenet og egen helse vil finne noe av interesse i denne. Selv om Wasim er ung, også i legeyrket, har han faktisk nok å ta av (og antagelig mer som ikke er med i boka) og det første som slår meg er at jeg kjenner mange av eksemplene igjen. Som turnuslege er det godt å lese noen andres tanker og refleksjoner både om utøvelse av faget og hverdagen som lege, da er man ikke like alene.

Om du vil vite mer om hans bakgrunn vil jeg anbefale dette intervjuet i Tidskrift for den norske legeforening, syns den gir et godt overblikk.

Hvorfor skal så boka være interessant for noen som ikke jobber i helsevesenet?
Jo, fordi Wasim også har fått med seg essensen i hvordan det er å være pasient, reflekterer rundt hvordan helsepersonell møter de som kommer inn som "utenforstående" i et helsesystem som kan være ganske uoversiktelig, og i tillegg gjør seg tanker om hva folk burde informeres om og hva som kan gjøres bedre, på alle kanter. I tillegg kan det jo bidra til at kommunikasjonen, som ofte er det som går skeis i møtet mellom lege og pasient, blir bedre, nå som legerollen ligger litt mer blottet for folk flest.
Jeg håper i hvertfall det.

Alle bilder av bokomslag på denne bloggen er lånt fra bokelskere.no.

En kikkert av rav av Philip Pullman

En kikkert av rav er den tredje boka i Pullmans triologi Den mørke materien. De to forutgående, Den skarpeste kniven og Det gylne kompasset, leste jeg mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg innså nå at jeg gikk på ungdomsskolen for 13 år siden og ikke 5 år siden som jeg først tenkte. Dermed var det jo litt risikabelt å hoppe rett inn i tredje bok i en triologi i fjor høst uten å friske opp først.

Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i det igjen, men innså etter en liten stund at Det gylne kompasset hadde gjort størst inntrykk på meg da jeg husket den best. Grunnen til at det tok meg så lang tid å plukke opp denne boka var at min bestevenninne og med-bokelsker, som leste bøkene likt med meg ble så skuffet over siste bok at jeg ikke orket den samme skuffelsen.

Jeg må si at denne skuffelsen fikk jeg ikke nå, 13 år etter at jeg først plukket opp Den mørke materien.
Men, jeg merker at jeg har blitt mer voksen. Slutten i boka irriterer meg, mest i at den er noe forutsigbar og antagelig har blitt litt mer så de siste 13 årene. Jeg tør driste meg til å si at den er litt sjangertypisk for ungdomsfantasy, er du uenig vil jeg gjerne høre fra deg. Gjerne med anbefalinger til liknende bøker med en annerledes slutt!

De delene jeg likte best var hos Mulefaene, mest fordi det å forestille seg hvordan de ser ut er krevende for fantasien, de bryter med våre vanlige antagelser om anatomi. I tillegg sier den mye om hvordan man best møter nye skikker, ny kultur og i dette tilfellet vesner med en annen bakgrunn.

Triologien er herlig religionskritisk, noe som kommer tydeligst fram i siste bok syns jeg. Det er jo forfriskende med tanke på de mange bøkene i samme sjanger som er mer religiøst inspirert (f.eks Narnia-bøkene). Likevel er det jo et snev av noe mystisk med det hele likevel, men knyttet til kunnskap og kunnskapstørst, litt fiffig.

Leseåret 2014

Oi! Vi er inne i 2014 og jeg har ikke fått blogget om en liten andel leste bøker og hørte lydbøker på slutten av 2013. Aiaiai, vel i 2014 blir det skjerpings. Selv om jeg blogger mest for å ha en slags oversikt over hva jeg har lest og hva jeg likte, så er det jo litt artig å kunne bidra litt mer til bokbloggedelen av blogglandia. Derfor er et mål for 2014 å være hakket mer aktiv på bokblogge-utfordringene.

I 2013 fikk jeg øynene opp for en god del bokbloggere som jeg liker svært godt, dermed har inspirasjonen til lesing økt, mens lesinga dessverre har gått litt trått. Nytt år er som kjent nye muligheter, med dem noen lesemål.

Mål for lesing 2014:

• Fullføre Moby Dick, 2 år på lesing er mer enn nok. Det trenger ikke bli tre. Nå begynner den å bli spennende også.
• Lese ferdig bøkene mine på leselista fram til jul (se lista her). Moby Dick og Placebodeffekten gjenstår.
• Jeg kaster meg på utfordringen om bokhyllelesing fra mellom linjene, men blir nok ikke å følge hennes kategorier da min bokhylle per tid er spredd på 3 ulike plasser rundt om i landet og jeg ikke har oversikt nok. Det er derimot nok av bøker å ta av.
• Lese bøker innen eget fagfelt, her står Bad Pharma, Journalen, When the Air hits your Brain øverst på lista, nærmere omtale følger.
• Høre lydbøkene jeg har fra audible som fortsatt ikke er hørt igjennom