En kikkert av rav er den tredje boka i Pullmans triologi Den mørke materien. De to forutgående, Den skarpeste kniven og Det gylne kompasset, leste jeg mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg innså nå at jeg gikk på ungdomsskolen for 13 år siden og ikke 5 år siden som jeg først tenkte. Dermed var det jo litt risikabelt å hoppe rett inn i tredje bok i en triologi i fjor høst uten å friske opp først.
Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i det igjen, men innså etter en liten stund at Det gylne kompasset hadde gjort størst inntrykk på meg da jeg husket den best. Grunnen til at det tok meg så lang tid å plukke opp denne boka var at min bestevenninne og med-bokelsker, som leste bøkene likt med meg ble så skuffet over siste bok at jeg ikke orket den samme skuffelsen.
Jeg må si at denne skuffelsen fikk jeg ikke nå, 13 år etter at jeg først plukket opp Den mørke materien.
Men, jeg merker at jeg har blitt mer voksen. Slutten i boka irriterer meg, mest i at den er noe forutsigbar og antagelig har blitt litt mer så de siste 13 årene. Jeg tør driste meg til å si at den er litt sjangertypisk for ungdomsfantasy, er du uenig vil jeg gjerne høre fra deg. Gjerne med anbefalinger til liknende bøker med en annerledes slutt!
De delene jeg likte best var hos Mulefaene, mest fordi det å forestille seg hvordan de ser ut er krevende for fantasien, de bryter med våre vanlige antagelser om anatomi. I tillegg sier den mye om hvordan man best møter nye skikker, ny kultur og i dette tilfellet vesner med en annen bakgrunn.
Triologien er herlig religionskritisk, noe som kommer tydeligst fram i siste bok syns jeg. Det er jo forfriskende med tanke på de mange bøkene i samme sjanger som er mer religiøst inspirert (f.eks Narnia-bøkene). Likevel er det jo et snev av noe mystisk med det hele likevel, men knyttet til kunnskap og kunnskapstørst, litt fiffig.
Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i det igjen, men innså etter en liten stund at Det gylne kompasset hadde gjort størst inntrykk på meg da jeg husket den best. Grunnen til at det tok meg så lang tid å plukke opp denne boka var at min bestevenninne og med-bokelsker, som leste bøkene likt med meg ble så skuffet over siste bok at jeg ikke orket den samme skuffelsen.
Jeg må si at denne skuffelsen fikk jeg ikke nå, 13 år etter at jeg først plukket opp Den mørke materien.
Men, jeg merker at jeg har blitt mer voksen. Slutten i boka irriterer meg, mest i at den er noe forutsigbar og antagelig har blitt litt mer så de siste 13 årene. Jeg tør driste meg til å si at den er litt sjangertypisk for ungdomsfantasy, er du uenig vil jeg gjerne høre fra deg. Gjerne med anbefalinger til liknende bøker med en annerledes slutt!
De delene jeg likte best var hos Mulefaene, mest fordi det å forestille seg hvordan de ser ut er krevende for fantasien, de bryter med våre vanlige antagelser om anatomi. I tillegg sier den mye om hvordan man best møter nye skikker, ny kultur og i dette tilfellet vesner med en annen bakgrunn.
Triologien er herlig religionskritisk, noe som kommer tydeligst fram i siste bok syns jeg. Det er jo forfriskende med tanke på de mange bøkene i samme sjanger som er mer religiøst inspirert (f.eks Narnia-bøkene). Likevel er det jo et snev av noe mystisk med det hele likevel, men knyttet til kunnskap og kunnskapstørst, litt fiffig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hei! Har vi møttes før? Fortell meg hvem du er da vel;)