Endelig ferdig med evighetsprosjektet!

I går skjedde det, de siste 30 sidene av Moby Dick ble lest. Jeg er offisielt ferdig med prosjektet "lese hele Moby Dick av Herman Melville", og jeg er lykkelig. Lykken henger nok tettere sammen med fantastisk sommervær, terrasse, prioritering av lesing og avslapping enn å ha fullført boka, men det er litt kjekt å si at jeg klarte det.

Som jeg har omtalt tidligere på bloggen har dette tatt litt tid, derav navnet evighetsprosjektet. Jeg burde kanskje gitt meg etter 100 sider, da det ble trådt og detaljert om tauverk og annet, eller etter 400 da jeg likevel skjønte hvor det bar men de aldri kom nærmere den berømte hvalen. Hva var det da som gjorde at jeg fortsatte å lese?

Det har jeg også tenkt på, og kommet fram til følgende:
1. Jeg falt for Queequeg, han var et livvat pust i starten og glimtet til av og til underveis.
2. Beskrivelsen av deler av hvalfangsten fascinerte meg, særlig det som dreide seg om hvalene og kulturen rundt hvalfangst.
3. Mannskapet
4. Trekkene med boka som var like Haiene av Bjørneboe

Mer tror jeg egentlig ikke jeg skal skrive om boka. Historien om Kaptain Ahab og hans maniske jakt etter den hvite hvalen er kjent for de fleste som leser som hobby.

På øret - The Selfish gene

Jeg er lydbok-fan, og i min søken etter nye spennende lydbøker ramlet jeg over audible.com og har derfor blitt økende fan av engelske lydbøker. Derfor har jeg nå tenkt å samle lydbøkene jeg hører på under en egen fane her på bloggen, kalt "På øret", og håper å få fikset dette i løpet av helga som kommer.

Med "på øret" åpner jeg også for å snakke om podcaster jeg hører på, noe jeg føler passer inn i denne bloggen. Dermed vil dere framover få et fast torsdagsinnlegg med "På øret", for det er på tide å bli litt mer ambisiøs med denne blogginga.

Ettersom løpesesongen er i gang her på Beitostølen også, måtte jeg innvie en ny lydbok på mandag. Vanligvis løper jeg til musikk, men jeg hadde vakt og i frykt for å ikke høre telefonen ringe valgte jeg lydbok i stedet. Valget falt på Richard Dawkins "The Selfish Gene" som jeg følte det var på tide å få med seg. Lydboka er lest av forfatteren selv sammen med Lalla Ward. Foreløpig er jeg hekta.
Kanskje det blir ny motivasjon for løpingen?

Du kan lese mer om boka her. Bildet er lånt fra audible.com, og er bokcoveret på 30 års jubileumsutgaven.

Lykkeprosjektet - ferdig lest

I helga som var leste jeg ferdig Gretchen Rubins Lykkeprosjektet, som jeg tidligere har skrevet om (innlegget finner du ved å klikke på denne linken). Det jeg har å tilføye fra sist innlegg er at boka, som andre på bokelskere.no også har påpekt, blir kjedelig i lengden. Jeg mistet rett og slett litt sansen for fortellerstemmen, selv om noen av de beste anekdotene kom i de siste kapitlene. Jeg har kommet frem til to årsaker; for mye repetering av hensikten med og hva et lykkeprosjekt er, og manglende følelse av ny framgang. Den siste er litt vanskeligere å forklare, for det er fortsatt en liten utvikling i Gretchen sitt liv, men likevel føler jeg at det stopper litt opp. Den første skyldes blant annet at setningen "Hvert lykkeprosjekt er unikt." med noen variasjoner dukker opp i nesten hvert kapittel og det blir litt anmassende og litt for misjonerende for min smak.

Ble jeg inspirert til å aktivt gå inn for å være lykkeligere? Ja.
Fant jeg tips jeg ikke hadde hørt før? Tja, kanskje noen ble fortalt på en måte som slo litt bedre an.
Kommer jeg til å ha mitt eget lykkeprosjekt? Nei.

Boka var det jeg ønsket i form av lettlest underholdning, men ble kjedelig i lengden.
 

Underveis på en søndag

Dette blir mitt andre underveis-innlegg. De foregående har omhandlet evighetsprosjektet mitt, Moby Dick, som det vil ta meg litt mer tid å lese (men halvveis-merket er passert, woho!). Innleggene om den lange veien gjennom Moby kan leses på disse linkene: Leseprosjekter 2013 og Evighetsprosjektet -en statusoppdatering 2014.

I påskeferien hadde jeg behov for noe mer lett lest og enkelt, så da jeg fant igjen Gretchen Rubins Lykkeprosjektet i bokhylla hos mamma passet det perfekt. Selv om hvite øvre middelklasse kvinners jakt på lykken kan gi ganske sprikende leseropplevelser (Eat Pray love er et eksempel) og jeg generelt er litt skeptisk til bøker som ligger for nært opp mot The Secret i tematikk (kun fordommer her, pluss det jeg mener er en sunn dose skepsis), liker jeg fremgangsmåten til Rubin og at hun ikke hadde som mål å snu livet helt på hodet. Dermed ble boka med meg hjem og jeg er nå godt i gang.

Antakelsen min om at dette var en ypperlig lettlest bok for påskesola har vist seg å være rett, teksten flyter avgårde, kapitler og avsnitt er strukturert godt etter hennes mål og oversettelsen er stortsett god.

Mer om forfatteren kan du finne på hennes egen hjemmeside http://www.gretchenrubin.com/books/the-happiness-project/about-the-book/

Min største overraskelse er hvor godt jeg liker boka. Tonen er ikke for belærende og hun har nok humor og anekdoter til at jeg faktisk tenker litt rundt begrepet selv.
Om det resulterer i et eget prosjekt derimot, heller uvisst, men jeg har jo fortsatt 8 kapitler igjen.

Regines bok

Forhåpentligvis er det fler enn meg som husker Regine Stokke, den unge kvinnen som havnet i medias søkelys og ble et kjent ansikt i 2009 da hennes ærlige blogg om hvordan det var å leve med en kreftdiagnose fikk stor oppmerksomhet.

Etter hennes ønske ble det gitt ut bok etter hennes død, med blogginnlegg, kommentarer og innlegg fra nær familie. Jeg fulgte Regine noe på http://sinober.blogg.no/  og begynte å lese boka en gang for lenge siden. Den er ganske lett lest og man blir ganske så oppslukt, noe som er fascinerende for å være en blogg-bok. Dessverre lånte mamma den bort rett før jeg var ferdig, så jeg fullførte den først nå nylig.

Boka gir et veldig godt bilde av hvordan det er å få en kreftdiagnose, tilbakefall og hvilke tanker man kan ha i løpet av denne perioden. Det jeg liker best er at Regine ikke har utelatt de vonde tankene, tankene man gjerne ikke deler og dette gir et veldig godt innblikk i livet hennes. Derfor vil jeg særlig anbefale denne boka for helsepersonell, pårørende til kjære med alvorlig sykdom og helsefagsstudenter.

Familien oppdaterte også bloggen litt i ettertid, så er du nysgjerrig ligger den der fortsatt. Bildet av bokomslaget er hentet derfra.

Ville jeg vært en Twistrose?

Jeg har alltid vært en fantasy og sci-fi leser, den typen bøker har jeg fortært fra barndommen og hele veien gjennom utdanningssystemet. Det gleder meg derfor at det kommer flere og flere norske bøker på banen i denne sjangeren, og at de blåser fans av banen. Nå har jeg kun lest omtaler av Song for Eirabu (hvor begge bøker står i bokhylla hos min kommende samboer, gjett hva jeg skal gjøre snart!) og Odins barn, men om de fenger meg på samme måte som Twistrose vil jeg være solgt til norsk fantasy.

Du kan lese mer om Eirabu her, og fra forfatteren selv her, eller hos Ida Jackson
Nysgjerrig på Odins barn og Ravneringene-serien, les disse omtalene: VG, hos Elin som skriver bloggen Av en annen verden, og hos Karin bak Hysj!Lesing pågår

(omslagsbildet er hentet fra amazon.co.uk via bokelskere)

The Twistrose Key skapte omtale da den ble plukket opp av et amerikansk forlag først, (se Dagbladets artikkel her), derfor valgte jeg å lese den på engelsk. Vel, dét og at kjæresten tok den med seg på engelsk da han kjøpte den. I boka møter vi Lindelin som får tilgang til en nøkkel inn til en magisk verden der alle dyr som en gang har vært elsket av et barn havner etter at de er døde. Det er en slik verden jeg som barn ønsket meg for mine kjæledyr, og beskrivelsene til Tone Almhjell er rett og slett herlige. Sylveros, som verdenen heter er i nød, og det er opp til Lin og hennes Rufus å redde dagen.

Det blir et fantastisk eventyr, og selv en som har lest mye liknende litteratur blir revet med. Jeg vil sammenlikne plottoppbygningen noe med både Narnia-bøkene og Den mørke materien, men det hindrer den ikke på noe vis. I tillegg er beskrivelsene til Tone forfriskende og fengende, på et tidspunkt i boka vil jeg garantere at du vil få utrolig lyst på vafler.

Anbefales særlig til voksne som er skeptisk til sjangeren, men også til voksne som vil ha en fin leseopplevelse gjerne sammen barna. Dessuten vil jeg si at det er den perfekte gave til et barn i 10-13 års alderen som elsker dyr og har en kjærlighet til magiske verdner.

Evighetsprosjektet, en statusoppdatering

Nå er det kanskje ikke så mange i den store bloggverdene som bryr seg om hvordan det står til i forholdet mellom Moby Dick og meg, men jeg tenker at om det sitter en eller annen sliter der et annet sted i bloggsfæren og tenker "gudameg, hvorfor begynte jeg på denne murklossen!" så kan det være kjekt å ikke være alene.

Jeg har nå lest Moby Dick, på engelsk, siden -slår kjapt opp på bokelskere.no, har jeg registrert starten? Nei, ikke det- vel, da siden ca. august 2012. Antagelig før. Og jeg er nå, 1 1/2 år etter kommet til side 338. Dermed har jeg 198 sider igjen. Det er ikke akkurat skryte-tempo.

Det største fremskrittet ble gjort i slutten av januar, da leste jeg hele 50 sider på en dag! Det anbefales ikke, jeg fikk litt mark i rumpa av det og kjæresten sa jeg oppførte meg rart den kvelden. Men til gjengjeld kom jeg til den delen av boka der det er litt mer action og ikke bare beskrivelser av tauverk, båttyper, Nantucket og så videre. Det var en lenger beskrivelse av ulike hvaltyper og hvordan de var feil fremstillet i kunsten, så detaljert at man nærmest kunne tegnet hvalene selv, men har man blitt vant til detaljene etter å ha lest 200 sider Melville.

Jeg må innrømme at jeg liker best de detaljerte beskrivelsene av personene, de vokser liksom fram foran meg, på dekk og i full vigør. Legg til litt hvalfangst og da ble det spennende!

Så nå skal jeg bare samle meg nok til å lese de siste sidene, jeg må jo bli kjent med Moby Dick.