Perelandra og That Hideous Strength (The Space Trilogy)

Jeg samler omtalen min av de to siste bøkene i C.S. Lewis Space Trilogy i ett. Litt fordi jeg har vært ute av bloggrytmen min en stund, men mest kanskje fordi min vurdering av dem er tett sammenknyttet. Omtalen av Out of the Silent Planet, den første boka i trilogien, finner du om du klikker på denne linken.

Der Out of the Silent Planet føltes litt som å komme hjem, gjorde Perelandra det motsatte. Syfy elementene var der fortsatt, kampen mellom godt og ondt like så, men plottet føltes fjernere. Jeg klarte ikke å bli like engasjert i Ransom i denne boka, og jeg syns faktisk det at fortelleren fikk et navn ødela litt for historien. Likevel er det den teologiske teorien som blir for tung for meg i denne boka. Handlingen er dialog drevet i kampen mellom det gode og det onde, det er ikke like fengende som flukt, jakt og nye oppdagelser. Den nye planeten er et fascinerende bakteppe, men jeg savner litt mer action. Jeg var faktisk i tvil om jeg skulle lese ferdig og om det var verdt å begynne på siste bok i trilogien. Jeg må innrømme at jeg var skuffet.

Denne murklossen er ferdig lest...

Etter mye indre diskusjon, og med en ny bok påbegynt som avveksling, begynte jeg på The Hideous Strength. Innledningen til historien denne gang er annerledes, noe som var forfriskende etter Perelandra. I tillegg følger en som leser etterhvert de to sidene parallelt gjennom ekteparet Jane og Mark, som er et fint fortellergrep i denne boka. Dermed ga jeg ikke opp, selv om det mot slutten ble tungt. C.S. Lewis bruker tidvis et for meg litt for innviklet retorisk språk som virkemiddel, noe jeg ble sliten av. Religion og tro står enda mer sentralt, men i motsetning til i Perelandra legger den mer opp til egen refleksjon enn misjon, noe som også passer med karakterenes utvikling gjennom boka. Jeg likte introduksjonen av Merlin, men det ble kanskje noen litt lettvindte løsninger underveis for å ikke gjøre boka for lang. Ikke vet jeg.

Oppsummert er det en bokserie som egner seg for de som liker C.S. Lewis og kanskje har en hang til religiøse refleksjoner i utgangspunktet. I motsetning til Narnia-bøkene blir nok ikke dette bøker jeg kommer til å dra fram for eventuelle fremtidige barn. Jeg tror rett og slett de får slippe...

Science fiction, en langvarig romanse og en ny oppdagelse

Etter å ha lest ferdig "The Almost Nearly Perfect People" måtte jeg finne en ny bok. På grunn av litt dårlig planlegging hadde jeg ikke tatt med en ekstra hjemmefra da jeg skulle på vakt og smilte derfor veldig pent til mannen for å få låne boka han hadde med, men ikke hadde begynt å lese enda. Han er vel egentlig ikke så begeistret for at jeg leser boka han fikk i gave først, men jeg fikk lov. For et lykketreff!

Boka jeg fikk låne var den samlede rom-triologien til C.S. Lewis, mannen som kanskje er mest kjent for å ha skrevet Narnia-bøkene. Jeg leser den på engelsk, altså blir det The Space Trilogy. Den består av bøkene Out of the Silent Planet, Perelandra og That Hideous Strength. Jeg pløyde gjennom Out of the Silent Planet og er nå godt i gang med Perelandra. Jeg vil si at det er en ganske fengende historie, særlig i Out of the Silent Planet.

Kjøkkenbenk morgen, podcast, blogg og etterhvert bok

I Out of the Silent Planet møter du Ransom, filolog, som ved en liten tilfeldighet og neddoping havner på et romskip på vei til Malacandra. Han klarer å rømme fra sine fangevoktere og oppdager planeten på egenhånd. Etterhvert under kyndig veiledning fra arten hrossa. Akkurat dette partiet minner meg veldig om professor Mary sitt møte med mulefaene i En Kikkert av Rav av Philip Pullmann, så er det bare et spørsmål om hva du leste først. Videre tar historien deg inn i det som i praksis er historien om en den falne engel og tar i det hele tatt en svært religiøs vending. Dette er ikke ukjent i Lewis forfatterskap, da Narnia bøkene også er preget av forfatterens egne kristne tro. For min del trer det enda tydeligere fram i The Space Trilogy, og det å kunne sin bibelhistorie og troshistorie kan være både en fordel og en ulempe, litt avhengig av hvordan du selv ser det.

Bøkene har andre verdens krig som bakteppe, noe som gir en ekstra dyster dimensjon til slagene mellom det gode og onde. Out of the Silent Planet ble utgitt i 1938 og der hvor Ransom beskriver jorda vil en kunne ane både hvordan første verdenskrig påvirket forfatteren og noe av stemningen i Europa på den tiden. De to siste bøkene ble utgitt i 1943 og 1945. I starten av Perelandra er Ransom og Lewis (som er en karakter i boka, fortellerstemmen) og deres omgivelser preget av den pågående krigføringen.

Jeg vil anbefale bøkene for alle som liker C. S. Lewis og for sci-fi (eller syfy om du vil) fans. Jeg føler at dette er min sjanger, etter å ha lest en del sakprosa og følt at Helle Helle ble litt for tøff av en overgang tilbake til skjønnlitteraturen var det å lese sci-fi som å ta et etterlengtet kaldt bad på en varm sommerdag. Herlig avslappende.

It was only many days later that Ransom discovered how to deal with these sudden losses of confidence. They arose when the rationality of the hross tempted you to think of it as a man. Then it became abominable - a man seven feet high, with a snaky body, covered, face and all, with thick black animal hair, and whiskered like a cat. But starting from the other end you had an animal with everything an animal ought to have - glossy coat, liquid eye, sweet breath and whitest teeth - and added to all these, as though Paradise had never been lost and earliest dreams were true, the charm of speech and reason. Nothing could be more disgusting than the one impression; nothing more delightful than the other. It all depended on the point of view.

The Almost Nearly Perfect People

Jeg syns tittelen og forsiden var besnærende på flyplassen og tok opp boka på vei til Skottland. Engelsk seksjonen på Gardermoen er tidvis alt for god og det er bra jeg ikke reiser for ofte, da hadde jeg vært blakk og hatt større problemer med bokhylleplass en jeg alt har. Tilbake til boka, for hva handler den om? Omslaget og undertittelen gir en god idé.

Hva er sannheten om det nordiske mirakelet? Vel, kort oppsummert er det at internationale medier, i hovedsak britiske og amerikanske, liker å fremstille oss på en måte og at det som bryter med stereotypiene hysjes litt ned. Med andre ord, det er alltid mer til noe enn det som møter øyet. Det er min tolkning av Michael Booth reiser gjennom den nordiske folkesjela. Det passer forsåvidt med norske medier også, det er enkelte folkegrupper som hovedsaklig blir fremstilt i kun enkelte forestillinger. Et eksempel kan jo være å se på hvilke saker fra Finnmark som dekkes i VG, Dagbladet eller får notiser i Aftenposten. Fortell meg gjerne hva du finner.

Ned til hundene

Jeg har sett danske Helle Helle i hyllene på bokhandelen, omtalt i aviser og på blogger. Jeg var litt spent, men tror rett og slett at dette ble feil bok etter 3 sakprosa bøker på rad. Det ble for mye mellom linjene til at jeg lot meg engasjere. Jeg liker at jeg må tolke litt for å forstå bøker og at hovedpersonen ikke bare er godheten selv, men denne boka traff ikke. "Ned til hundene" var fin, litt interessant, men traff meg bare halvveis.
Kanskje jeg må lese noen hovedpersoner som har litt styr på livet sitt og ikke flere menn og kvinner som føler at de ikke fikser samfunnet.

Mitt bekjenskap med Marta Breen

Jeg begynner med å si at tittelen er misvisende, i hvert fall om man tolker det som om jeg kjenner henne  i person. Det gjør jeg altså ikke, egentlig blir dette innlegget nesten litt stalker-aktig. Men skitt au. Jeg har nærmet meg Marta Breen forsiktig, iakttatt henne litt fra avstand egentlig, prøvd å finne ut hvem hun er. Neida. Jeg ble interessert da jeg leste hennes bokanmeldelser (jeg mener sterkt at det var der jeg fikk øynene opp for henne først) i Kvinner og klær, også har jeg gradvis fulgt henne over til det store internettet og bloglandia. Bloggen hennes finner du ved å klikke her.

When the Air Hits Your Brain

Bok nummer to som ble fordøyd fordi det var deilig terrasse vær hadde også medisinsk tema. Jeg er vel litt yrkesskadd, selv om jeg ikke kan skryte på meg en lang karriere helt enda. Skylder på at det er i studietida sosialiseringen inn i en yrkesrolle skjer og håper folk biter på den. I bakhodet hører jeg dette sitatet:
 "N-E-R-D, ...nerd.... Mamma, hva betyr nerd?" Kremt.

Bilde hentet fra www.betterworldbooks.com
Boka er skrevet av en tidligere nevrokirurg og omhandler tiden fra han valgte sin spesialitet til han var gjennom de nødvendige årene som kreves. Det er ikke deltaljskildringer av alle årene, men enkelt anekdoter om situasjoner og pasientmøter sammenknyttet av refleksjoner gjort over år. Det er dette som gjør boka svært lesbar for de som ikke kjenner medisinsk utdanning svært godt og som drar deg inn. Det gikk veldig raskt å lese denne, noe på grunn av knallvær som innbød til terrasselesing, men mest på grunn av de interessante historiene han har valgt å dele. Anbefales!

Placebodefekten - inspirasjon for kritisk tenking

Med herlige sommerdager har leselysten tiltatt og jeg har prioritert å sitte ute i sola med en god bok. Måtte flere slike dager komme. Dessverre blir det gjerne litt mindre blogging av slikt, da datamaskinen og sola i mitt hode ikke hører helt sammen og jeg er for dårlig på å prioritere skriving på kveldstid.

I dag benytter jeg derfor sjansen, det er overskyet, og som en del av prokrastinering (en feriesekk burde vært ferdig pakket...) skal jeg blogge litt om mine siste fortærte bøker. For å øke innleggsfrekvensen noe omtaler jeg de to bøkene i hvert sitt innlegg, dessuten har bok nummer 2 en for kul tittel til å la være å bruke den som innleggstittel.

Første bok lest i de seneste ukers solfylte dager er Gunnar Tjomlid sitt verk Placebodeffekten. Jeg har fulgt bloggen hans, Unfilterd perception eller Saksynt som den nå heter, en lang stund og da boka kom måtte jeg bare lese den. Fordelen med boka er at jeg ikke med et uhell kan skrolle meg ned i kommentarfeltet og bli demotivert av ytringer av ymse slag som tidvis i hvertfall kan fra ta meg troen på menneskeheten.

Bildet er lånt fra humanist forlag sine sider. Humanistforlag.no

Jeg ble ikke skuffet, boka svarte godt til forventningene og skrivestilen var gjenkjennelig. Jeg kjente igjen stoffet fra blogginnlegg jeg har lest, men det var kjekt å få det i mer konsentrert form og i en strukturert gjennomgang der Gunnar også kan gå litt i dybden. Jeg lærte også noe nytt, både om alternativ behandling og forskningstolkning, selv om deler ble dekt under studiet. Jeg skulle ønske Tjomlid ville gått inn på helselovgivningen mer der han diskuterer helsepersonell som også utøver alternativ behandling, da dette er et område der det (utifra det jeg husker fra studiet) er et lovverk, men der det kanskje er for dårlig kjent?

Alt i alt en bok jeg vil anbefale, særlig til personer som ønsker å lære mer om kritisk tenkning og hvordan man skal tolke forskning. Deler av boka som omhandler effekten av møte mellom behandler og pasient og selve placeboeffekten burde være obligatorisk for helsepersonell, da forutsetter jeg at tolkning av forskning allerede er det.

God lesing!