Perelandra og That Hideous Strength (The Space Trilogy)

Jeg samler omtalen min av de to siste bøkene i C.S. Lewis Space Trilogy i ett. Litt fordi jeg har vært ute av bloggrytmen min en stund, men mest kanskje fordi min vurdering av dem er tett sammenknyttet. Omtalen av Out of the Silent Planet, den første boka i trilogien, finner du om du klikker på denne linken.

Der Out of the Silent Planet føltes litt som å komme hjem, gjorde Perelandra det motsatte. Syfy elementene var der fortsatt, kampen mellom godt og ondt like så, men plottet føltes fjernere. Jeg klarte ikke å bli like engasjert i Ransom i denne boka, og jeg syns faktisk det at fortelleren fikk et navn ødela litt for historien. Likevel er det den teologiske teorien som blir for tung for meg i denne boka. Handlingen er dialog drevet i kampen mellom det gode og det onde, det er ikke like fengende som flukt, jakt og nye oppdagelser. Den nye planeten er et fascinerende bakteppe, men jeg savner litt mer action. Jeg var faktisk i tvil om jeg skulle lese ferdig og om det var verdt å begynne på siste bok i trilogien. Jeg må innrømme at jeg var skuffet.

Denne murklossen er ferdig lest...

Etter mye indre diskusjon, og med en ny bok påbegynt som avveksling, begynte jeg på The Hideous Strength. Innledningen til historien denne gang er annerledes, noe som var forfriskende etter Perelandra. I tillegg følger en som leser etterhvert de to sidene parallelt gjennom ekteparet Jane og Mark, som er et fint fortellergrep i denne boka. Dermed ga jeg ikke opp, selv om det mot slutten ble tungt. C.S. Lewis bruker tidvis et for meg litt for innviklet retorisk språk som virkemiddel, noe jeg ble sliten av. Religion og tro står enda mer sentralt, men i motsetning til i Perelandra legger den mer opp til egen refleksjon enn misjon, noe som også passer med karakterenes utvikling gjennom boka. Jeg likte introduksjonen av Merlin, men det ble kanskje noen litt lettvindte løsninger underveis for å ikke gjøre boka for lang. Ikke vet jeg.

Oppsummert er det en bokserie som egner seg for de som liker C.S. Lewis og kanskje har en hang til religiøse refleksjoner i utgangspunktet. I motsetning til Narnia-bøkene blir nok ikke dette bøker jeg kommer til å dra fram for eventuelle fremtidige barn. Jeg tror rett og slett de får slippe...

Science fiction, en langvarig romanse og en ny oppdagelse

Etter å ha lest ferdig "The Almost Nearly Perfect People" måtte jeg finne en ny bok. På grunn av litt dårlig planlegging hadde jeg ikke tatt med en ekstra hjemmefra da jeg skulle på vakt og smilte derfor veldig pent til mannen for å få låne boka han hadde med, men ikke hadde begynt å lese enda. Han er vel egentlig ikke så begeistret for at jeg leser boka han fikk i gave først, men jeg fikk lov. For et lykketreff!

Boka jeg fikk låne var den samlede rom-triologien til C.S. Lewis, mannen som kanskje er mest kjent for å ha skrevet Narnia-bøkene. Jeg leser den på engelsk, altså blir det The Space Trilogy. Den består av bøkene Out of the Silent Planet, Perelandra og That Hideous Strength. Jeg pløyde gjennom Out of the Silent Planet og er nå godt i gang med Perelandra. Jeg vil si at det er en ganske fengende historie, særlig i Out of the Silent Planet.

Kjøkkenbenk morgen, podcast, blogg og etterhvert bok

I Out of the Silent Planet møter du Ransom, filolog, som ved en liten tilfeldighet og neddoping havner på et romskip på vei til Malacandra. Han klarer å rømme fra sine fangevoktere og oppdager planeten på egenhånd. Etterhvert under kyndig veiledning fra arten hrossa. Akkurat dette partiet minner meg veldig om professor Mary sitt møte med mulefaene i En Kikkert av Rav av Philip Pullmann, så er det bare et spørsmål om hva du leste først. Videre tar historien deg inn i det som i praksis er historien om en den falne engel og tar i det hele tatt en svært religiøs vending. Dette er ikke ukjent i Lewis forfatterskap, da Narnia bøkene også er preget av forfatterens egne kristne tro. For min del trer det enda tydeligere fram i The Space Trilogy, og det å kunne sin bibelhistorie og troshistorie kan være både en fordel og en ulempe, litt avhengig av hvordan du selv ser det.

Bøkene har andre verdens krig som bakteppe, noe som gir en ekstra dyster dimensjon til slagene mellom det gode og onde. Out of the Silent Planet ble utgitt i 1938 og der hvor Ransom beskriver jorda vil en kunne ane både hvordan første verdenskrig påvirket forfatteren og noe av stemningen i Europa på den tiden. De to siste bøkene ble utgitt i 1943 og 1945. I starten av Perelandra er Ransom og Lewis (som er en karakter i boka, fortellerstemmen) og deres omgivelser preget av den pågående krigføringen.

Jeg vil anbefale bøkene for alle som liker C. S. Lewis og for sci-fi (eller syfy om du vil) fans. Jeg føler at dette er min sjanger, etter å ha lest en del sakprosa og følt at Helle Helle ble litt for tøff av en overgang tilbake til skjønnlitteraturen var det å lese sci-fi som å ta et etterlengtet kaldt bad på en varm sommerdag. Herlig avslappende.

It was only many days later that Ransom discovered how to deal with these sudden losses of confidence. They arose when the rationality of the hross tempted you to think of it as a man. Then it became abominable - a man seven feet high, with a snaky body, covered, face and all, with thick black animal hair, and whiskered like a cat. But starting from the other end you had an animal with everything an animal ought to have - glossy coat, liquid eye, sweet breath and whitest teeth - and added to all these, as though Paradise had never been lost and earliest dreams were true, the charm of speech and reason. Nothing could be more disgusting than the one impression; nothing more delightful than the other. It all depended on the point of view.

The Almost Nearly Perfect People

Jeg syns tittelen og forsiden var besnærende på flyplassen og tok opp boka på vei til Skottland. Engelsk seksjonen på Gardermoen er tidvis alt for god og det er bra jeg ikke reiser for ofte, da hadde jeg vært blakk og hatt større problemer med bokhylleplass en jeg alt har. Tilbake til boka, for hva handler den om? Omslaget og undertittelen gir en god idé.

Hva er sannheten om det nordiske mirakelet? Vel, kort oppsummert er det at internationale medier, i hovedsak britiske og amerikanske, liker å fremstille oss på en måte og at det som bryter med stereotypiene hysjes litt ned. Med andre ord, det er alltid mer til noe enn det som møter øyet. Det er min tolkning av Michael Booth reiser gjennom den nordiske folkesjela. Det passer forsåvidt med norske medier også, det er enkelte folkegrupper som hovedsaklig blir fremstilt i kun enkelte forestillinger. Et eksempel kan jo være å se på hvilke saker fra Finnmark som dekkes i VG, Dagbladet eller får notiser i Aftenposten. Fortell meg gjerne hva du finner.

Ned til hundene

Jeg har sett danske Helle Helle i hyllene på bokhandelen, omtalt i aviser og på blogger. Jeg var litt spent, men tror rett og slett at dette ble feil bok etter 3 sakprosa bøker på rad. Det ble for mye mellom linjene til at jeg lot meg engasjere. Jeg liker at jeg må tolke litt for å forstå bøker og at hovedpersonen ikke bare er godheten selv, men denne boka traff ikke. "Ned til hundene" var fin, litt interessant, men traff meg bare halvveis.
Kanskje jeg må lese noen hovedpersoner som har litt styr på livet sitt og ikke flere menn og kvinner som føler at de ikke fikser samfunnet.

Mitt bekjenskap med Marta Breen

Jeg begynner med å si at tittelen er misvisende, i hvert fall om man tolker det som om jeg kjenner henne  i person. Det gjør jeg altså ikke, egentlig blir dette innlegget nesten litt stalker-aktig. Men skitt au. Jeg har nærmet meg Marta Breen forsiktig, iakttatt henne litt fra avstand egentlig, prøvd å finne ut hvem hun er. Neida. Jeg ble interessert da jeg leste hennes bokanmeldelser (jeg mener sterkt at det var der jeg fikk øynene opp for henne først) i Kvinner og klær, også har jeg gradvis fulgt henne over til det store internettet og bloglandia. Bloggen hennes finner du ved å klikke her.

When the Air Hits Your Brain

Bok nummer to som ble fordøyd fordi det var deilig terrasse vær hadde også medisinsk tema. Jeg er vel litt yrkesskadd, selv om jeg ikke kan skryte på meg en lang karriere helt enda. Skylder på at det er i studietida sosialiseringen inn i en yrkesrolle skjer og håper folk biter på den. I bakhodet hører jeg dette sitatet:
 "N-E-R-D, ...nerd.... Mamma, hva betyr nerd?" Kremt.

Bilde hentet fra www.betterworldbooks.com
Boka er skrevet av en tidligere nevrokirurg og omhandler tiden fra han valgte sin spesialitet til han var gjennom de nødvendige årene som kreves. Det er ikke deltaljskildringer av alle årene, men enkelt anekdoter om situasjoner og pasientmøter sammenknyttet av refleksjoner gjort over år. Det er dette som gjør boka svært lesbar for de som ikke kjenner medisinsk utdanning svært godt og som drar deg inn. Det gikk veldig raskt å lese denne, noe på grunn av knallvær som innbød til terrasselesing, men mest på grunn av de interessante historiene han har valgt å dele. Anbefales!

Placebodefekten - inspirasjon for kritisk tenking

Med herlige sommerdager har leselysten tiltatt og jeg har prioritert å sitte ute i sola med en god bok. Måtte flere slike dager komme. Dessverre blir det gjerne litt mindre blogging av slikt, da datamaskinen og sola i mitt hode ikke hører helt sammen og jeg er for dårlig på å prioritere skriving på kveldstid.

I dag benytter jeg derfor sjansen, det er overskyet, og som en del av prokrastinering (en feriesekk burde vært ferdig pakket...) skal jeg blogge litt om mine siste fortærte bøker. For å øke innleggsfrekvensen noe omtaler jeg de to bøkene i hvert sitt innlegg, dessuten har bok nummer 2 en for kul tittel til å la være å bruke den som innleggstittel.

Første bok lest i de seneste ukers solfylte dager er Gunnar Tjomlid sitt verk Placebodeffekten. Jeg har fulgt bloggen hans, Unfilterd perception eller Saksynt som den nå heter, en lang stund og da boka kom måtte jeg bare lese den. Fordelen med boka er at jeg ikke med et uhell kan skrolle meg ned i kommentarfeltet og bli demotivert av ytringer av ymse slag som tidvis i hvertfall kan fra ta meg troen på menneskeheten.

Bildet er lånt fra humanist forlag sine sider. Humanistforlag.no

Jeg ble ikke skuffet, boka svarte godt til forventningene og skrivestilen var gjenkjennelig. Jeg kjente igjen stoffet fra blogginnlegg jeg har lest, men det var kjekt å få det i mer konsentrert form og i en strukturert gjennomgang der Gunnar også kan gå litt i dybden. Jeg lærte også noe nytt, både om alternativ behandling og forskningstolkning, selv om deler ble dekt under studiet. Jeg skulle ønske Tjomlid ville gått inn på helselovgivningen mer der han diskuterer helsepersonell som også utøver alternativ behandling, da dette er et område der det (utifra det jeg husker fra studiet) er et lovverk, men der det kanskje er for dårlig kjent?

Alt i alt en bok jeg vil anbefale, særlig til personer som ønsker å lære mer om kritisk tenkning og hvordan man skal tolke forskning. Deler av boka som omhandler effekten av møte mellom behandler og pasient og selve placeboeffekten burde være obligatorisk for helsepersonell, da forutsetter jeg at tolkning av forskning allerede er det.

God lesing!

Endelig ferdig med evighetsprosjektet!

I går skjedde det, de siste 30 sidene av Moby Dick ble lest. Jeg er offisielt ferdig med prosjektet "lese hele Moby Dick av Herman Melville", og jeg er lykkelig. Lykken henger nok tettere sammen med fantastisk sommervær, terrasse, prioritering av lesing og avslapping enn å ha fullført boka, men det er litt kjekt å si at jeg klarte det.

Som jeg har omtalt tidligere på bloggen har dette tatt litt tid, derav navnet evighetsprosjektet. Jeg burde kanskje gitt meg etter 100 sider, da det ble trådt og detaljert om tauverk og annet, eller etter 400 da jeg likevel skjønte hvor det bar men de aldri kom nærmere den berømte hvalen. Hva var det da som gjorde at jeg fortsatte å lese?

Det har jeg også tenkt på, og kommet fram til følgende:
1. Jeg falt for Queequeg, han var et livvat pust i starten og glimtet til av og til underveis.
2. Beskrivelsen av deler av hvalfangsten fascinerte meg, særlig det som dreide seg om hvalene og kulturen rundt hvalfangst.
3. Mannskapet
4. Trekkene med boka som var like Haiene av Bjørneboe

Mer tror jeg egentlig ikke jeg skal skrive om boka. Historien om Kaptain Ahab og hans maniske jakt etter den hvite hvalen er kjent for de fleste som leser som hobby.

På øret - The Selfish gene

Jeg er lydbok-fan, og i min søken etter nye spennende lydbøker ramlet jeg over audible.com og har derfor blitt økende fan av engelske lydbøker. Derfor har jeg nå tenkt å samle lydbøkene jeg hører på under en egen fane her på bloggen, kalt "På øret", og håper å få fikset dette i løpet av helga som kommer.

Med "på øret" åpner jeg også for å snakke om podcaster jeg hører på, noe jeg føler passer inn i denne bloggen. Dermed vil dere framover få et fast torsdagsinnlegg med "På øret", for det er på tide å bli litt mer ambisiøs med denne blogginga.

Ettersom løpesesongen er i gang her på Beitostølen også, måtte jeg innvie en ny lydbok på mandag. Vanligvis løper jeg til musikk, men jeg hadde vakt og i frykt for å ikke høre telefonen ringe valgte jeg lydbok i stedet. Valget falt på Richard Dawkins "The Selfish Gene" som jeg følte det var på tide å få med seg. Lydboka er lest av forfatteren selv sammen med Lalla Ward. Foreløpig er jeg hekta.
Kanskje det blir ny motivasjon for løpingen?

Du kan lese mer om boka her. Bildet er lånt fra audible.com, og er bokcoveret på 30 års jubileumsutgaven.

Lykkeprosjektet - ferdig lest

I helga som var leste jeg ferdig Gretchen Rubins Lykkeprosjektet, som jeg tidligere har skrevet om (innlegget finner du ved å klikke på denne linken). Det jeg har å tilføye fra sist innlegg er at boka, som andre på bokelskere.no også har påpekt, blir kjedelig i lengden. Jeg mistet rett og slett litt sansen for fortellerstemmen, selv om noen av de beste anekdotene kom i de siste kapitlene. Jeg har kommet frem til to årsaker; for mye repetering av hensikten med og hva et lykkeprosjekt er, og manglende følelse av ny framgang. Den siste er litt vanskeligere å forklare, for det er fortsatt en liten utvikling i Gretchen sitt liv, men likevel føler jeg at det stopper litt opp. Den første skyldes blant annet at setningen "Hvert lykkeprosjekt er unikt." med noen variasjoner dukker opp i nesten hvert kapittel og det blir litt anmassende og litt for misjonerende for min smak.

Ble jeg inspirert til å aktivt gå inn for å være lykkeligere? Ja.
Fant jeg tips jeg ikke hadde hørt før? Tja, kanskje noen ble fortalt på en måte som slo litt bedre an.
Kommer jeg til å ha mitt eget lykkeprosjekt? Nei.

Boka var det jeg ønsket i form av lettlest underholdning, men ble kjedelig i lengden.
 

Underveis på en søndag

Dette blir mitt andre underveis-innlegg. De foregående har omhandlet evighetsprosjektet mitt, Moby Dick, som det vil ta meg litt mer tid å lese (men halvveis-merket er passert, woho!). Innleggene om den lange veien gjennom Moby kan leses på disse linkene: Leseprosjekter 2013 og Evighetsprosjektet -en statusoppdatering 2014.

I påskeferien hadde jeg behov for noe mer lett lest og enkelt, så da jeg fant igjen Gretchen Rubins Lykkeprosjektet i bokhylla hos mamma passet det perfekt. Selv om hvite øvre middelklasse kvinners jakt på lykken kan gi ganske sprikende leseropplevelser (Eat Pray love er et eksempel) og jeg generelt er litt skeptisk til bøker som ligger for nært opp mot The Secret i tematikk (kun fordommer her, pluss det jeg mener er en sunn dose skepsis), liker jeg fremgangsmåten til Rubin og at hun ikke hadde som mål å snu livet helt på hodet. Dermed ble boka med meg hjem og jeg er nå godt i gang.

Antakelsen min om at dette var en ypperlig lettlest bok for påskesola har vist seg å være rett, teksten flyter avgårde, kapitler og avsnitt er strukturert godt etter hennes mål og oversettelsen er stortsett god.

Mer om forfatteren kan du finne på hennes egen hjemmeside http://www.gretchenrubin.com/books/the-happiness-project/about-the-book/

Min største overraskelse er hvor godt jeg liker boka. Tonen er ikke for belærende og hun har nok humor og anekdoter til at jeg faktisk tenker litt rundt begrepet selv.
Om det resulterer i et eget prosjekt derimot, heller uvisst, men jeg har jo fortsatt 8 kapitler igjen.

Regines bok

Forhåpentligvis er det fler enn meg som husker Regine Stokke, den unge kvinnen som havnet i medias søkelys og ble et kjent ansikt i 2009 da hennes ærlige blogg om hvordan det var å leve med en kreftdiagnose fikk stor oppmerksomhet.

Etter hennes ønske ble det gitt ut bok etter hennes død, med blogginnlegg, kommentarer og innlegg fra nær familie. Jeg fulgte Regine noe på http://sinober.blogg.no/  og begynte å lese boka en gang for lenge siden. Den er ganske lett lest og man blir ganske så oppslukt, noe som er fascinerende for å være en blogg-bok. Dessverre lånte mamma den bort rett før jeg var ferdig, så jeg fullførte den først nå nylig.

Boka gir et veldig godt bilde av hvordan det er å få en kreftdiagnose, tilbakefall og hvilke tanker man kan ha i løpet av denne perioden. Det jeg liker best er at Regine ikke har utelatt de vonde tankene, tankene man gjerne ikke deler og dette gir et veldig godt innblikk i livet hennes. Derfor vil jeg særlig anbefale denne boka for helsepersonell, pårørende til kjære med alvorlig sykdom og helsefagsstudenter.

Familien oppdaterte også bloggen litt i ettertid, så er du nysgjerrig ligger den der fortsatt. Bildet av bokomslaget er hentet derfra.

Ville jeg vært en Twistrose?

Jeg har alltid vært en fantasy og sci-fi leser, den typen bøker har jeg fortært fra barndommen og hele veien gjennom utdanningssystemet. Det gleder meg derfor at det kommer flere og flere norske bøker på banen i denne sjangeren, og at de blåser fans av banen. Nå har jeg kun lest omtaler av Song for Eirabu (hvor begge bøker står i bokhylla hos min kommende samboer, gjett hva jeg skal gjøre snart!) og Odins barn, men om de fenger meg på samme måte som Twistrose vil jeg være solgt til norsk fantasy.

Du kan lese mer om Eirabu her, og fra forfatteren selv her, eller hos Ida Jackson
Nysgjerrig på Odins barn og Ravneringene-serien, les disse omtalene: VG, hos Elin som skriver bloggen Av en annen verden, og hos Karin bak Hysj!Lesing pågår

(omslagsbildet er hentet fra amazon.co.uk via bokelskere)

The Twistrose Key skapte omtale da den ble plukket opp av et amerikansk forlag først, (se Dagbladets artikkel her), derfor valgte jeg å lese den på engelsk. Vel, dét og at kjæresten tok den med seg på engelsk da han kjøpte den. I boka møter vi Lindelin som får tilgang til en nøkkel inn til en magisk verden der alle dyr som en gang har vært elsket av et barn havner etter at de er døde. Det er en slik verden jeg som barn ønsket meg for mine kjæledyr, og beskrivelsene til Tone Almhjell er rett og slett herlige. Sylveros, som verdenen heter er i nød, og det er opp til Lin og hennes Rufus å redde dagen.

Det blir et fantastisk eventyr, og selv en som har lest mye liknende litteratur blir revet med. Jeg vil sammenlikne plottoppbygningen noe med både Narnia-bøkene og Den mørke materien, men det hindrer den ikke på noe vis. I tillegg er beskrivelsene til Tone forfriskende og fengende, på et tidspunkt i boka vil jeg garantere at du vil få utrolig lyst på vafler.

Anbefales særlig til voksne som er skeptisk til sjangeren, men også til voksne som vil ha en fin leseopplevelse gjerne sammen barna. Dessuten vil jeg si at det er den perfekte gave til et barn i 10-13 års alderen som elsker dyr og har en kjærlighet til magiske verdner.

Evighetsprosjektet, en statusoppdatering

Nå er det kanskje ikke så mange i den store bloggverdene som bryr seg om hvordan det står til i forholdet mellom Moby Dick og meg, men jeg tenker at om det sitter en eller annen sliter der et annet sted i bloggsfæren og tenker "gudameg, hvorfor begynte jeg på denne murklossen!" så kan det være kjekt å ikke være alene.

Jeg har nå lest Moby Dick, på engelsk, siden -slår kjapt opp på bokelskere.no, har jeg registrert starten? Nei, ikke det- vel, da siden ca. august 2012. Antagelig før. Og jeg er nå, 1 1/2 år etter kommet til side 338. Dermed har jeg 198 sider igjen. Det er ikke akkurat skryte-tempo.

Det største fremskrittet ble gjort i slutten av januar, da leste jeg hele 50 sider på en dag! Det anbefales ikke, jeg fikk litt mark i rumpa av det og kjæresten sa jeg oppførte meg rart den kvelden. Men til gjengjeld kom jeg til den delen av boka der det er litt mer action og ikke bare beskrivelser av tauverk, båttyper, Nantucket og så videre. Det var en lenger beskrivelse av ulike hvaltyper og hvordan de var feil fremstillet i kunsten, så detaljert at man nærmest kunne tegnet hvalene selv, men har man blitt vant til detaljene etter å ha lest 200 sider Melville.

Jeg må innrømme at jeg liker best de detaljerte beskrivelsene av personene, de vokser liksom fram foran meg, på dekk og i full vigør. Legg til litt hvalfangst og da ble det spennende!

Så nå skal jeg bare samle meg nok til å lese de siste sidene, jeg må jo bli kjent med Moby Dick.

Å lese en journal

Det å lese noens medisinske journal er strengt regulert og urettmessig snoking kan få ganske alvorlige konsekvenser dersom det blir oppdaget. Det å lese en personlig journal, eller dagbok om du vil, er sett på som urettmessig snoking i privatlivet og selv om det ikke har de samme konsekvensene per lov, blir man ikke akkurat smilt til om man blir oppdaget da heller.

Kanskje er det derfor det er så besnærende å få lese notatene til Per Fugelli og hans medisinske journal, utgitt som Journalen (2013). Jeg får titte inn i Per sine indre tanker over 3 år, og til slutt sammenlikne hans opplevelser med det leger og sykepleiere skrev i hans medisinske journal på samme tid. Det blir da tydelig at i det medisinske notatet er det ikke personen Per som er i sentrum, han er mer et lite binotat under tittelen "Sosialt" eller bemerket med setningen om at han er informert, men diagnosen hans; Metastaser.

Selv om publikasjonen er et samtykke til at man har lov til å lese, gir de personlige notatene i starten av boka likevel en følelse v å få titte inn i Per sine tanker. Antagelig litt redigerte sådanne, men med nok personlig til at det engasjerer meg og dette gjør at de mer politisk myntede tekstene gir sterkere inntrykk. Å få se blomstertyven Per og ikke bare pasienten Per eller sosialmedisiner Per er kjekt. Ved å gjøre dette, får Per samtidig fram personen Per. Han har jo selv sloss mot helsevesentets trang til å gjøre personen om til diagnosen.

Og jeg tar meg i å tenke at Per har rett, i den medisinske journalen bør pasienten også få notere. Slik at man slipper å bli redusert til en "Metastase" eller "Leddgikt" eller hva annet en feiler, man er ikke sykdommen sin. Akkurat som man ikke er jobben sin, morsrollen eller hvilken annen merkelapp en kan inneha. Det å miste personen sin i møtet med helsevesenet er ikke helsebringende, dermed må vi videre fra pasientsentrert metode... Personsentrert neste?

Boka til Per gir meg som vanlig mye å tenke på om mitt eget fagfelt og hva som er helsefremmende. Etter å ha lest bøkene 0-visjonen, Rød Resept, Nokpunktet og Døden skal vi danse er det anske klart for meg hvor Per mener vi bør sette fokus. Stikkord er tilhørighet, tillit, å tale om døden, utjevne sosiale forskjeller og ta vare på flokken. Nok fokus på individet, nok fokus på høyere, sterkere, raskere (eller for dameblad-lesere: penere, slankere, sunnere), det er på tide å rette blikket opp fra navelen og utover. Helse er mer enn røykeslutt og fysisk aktivitet, helse er å bli sett og forstått som seg. Er det ikke nettopp det vi drømmer om?

Absolutt verdt å lese, diskutere og debattere.

Trollet Trym og den hemmelige fargen av Linn Stokke

 Trollet Trym og jeg har møttes før en gang, men jeg husker ikke helt hvor. Det ble derfor et gledelig gjensyn da jeg fant han mellom pasienter på helsestasjonen på skolen i Kjøllefjord. Boken om Trollet Trym og den hemmelige fargen var akkurat passe lang til å fylle en liten pust i bakken, men også lang nok til at man kan dele den opp og lese over flere kvelder skulle man ha noen små å lese for.

Illustrasjonene av Hans Normann Dahl er nydelige, og det er mange fine detaljer å se på og historien er godt fordelt og passe skummel, passe snill og passe trist.

En stor liten bok om sorg og sorgarbeid. Anbefales, selv om man ikke sørger:)

På liv og død av Wasim Zahid

Wasim Zahid er kanskje mest kjent som twitterlegen, nettopp fordi han er svært aktiv på twitter, står bak #twitterlegen og holder #mediquiz der flere enn medisinere deltar aktivt med hypoteser om mulige diagnoser hver gang det arrangeres. Artig er det også, om du vil forsøke deg.

Nå har han altså kommet i bokform med sine bekjennelser, og de fleste som bryr seg om helsevesenet og egen helse vil finne noe av interesse i denne. Selv om Wasim er ung, også i legeyrket, har han faktisk nok å ta av (og antagelig mer som ikke er med i boka) og det første som slår meg er at jeg kjenner mange av eksemplene igjen. Som turnuslege er det godt å lese noen andres tanker og refleksjoner både om utøvelse av faget og hverdagen som lege, da er man ikke like alene.

Om du vil vite mer om hans bakgrunn vil jeg anbefale dette intervjuet i Tidskrift for den norske legeforening, syns den gir et godt overblikk.

Hvorfor skal så boka være interessant for noen som ikke jobber i helsevesenet?
Jo, fordi Wasim også har fått med seg essensen i hvordan det er å være pasient, reflekterer rundt hvordan helsepersonell møter de som kommer inn som "utenforstående" i et helsesystem som kan være ganske uoversiktelig, og i tillegg gjør seg tanker om hva folk burde informeres om og hva som kan gjøres bedre, på alle kanter. I tillegg kan det jo bidra til at kommunikasjonen, som ofte er det som går skeis i møtet mellom lege og pasient, blir bedre, nå som legerollen ligger litt mer blottet for folk flest.
Jeg håper i hvertfall det.

Alle bilder av bokomslag på denne bloggen er lånt fra bokelskere.no.

En kikkert av rav av Philip Pullman

En kikkert av rav er den tredje boka i Pullmans triologi Den mørke materien. De to forutgående, Den skarpeste kniven og Det gylne kompasset, leste jeg mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg innså nå at jeg gikk på ungdomsskolen for 13 år siden og ikke 5 år siden som jeg først tenkte. Dermed var det jo litt risikabelt å hoppe rett inn i tredje bok i en triologi i fjor høst uten å friske opp først.

Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i det igjen, men innså etter en liten stund at Det gylne kompasset hadde gjort størst inntrykk på meg da jeg husket den best. Grunnen til at det tok meg så lang tid å plukke opp denne boka var at min bestevenninne og med-bokelsker, som leste bøkene likt med meg ble så skuffet over siste bok at jeg ikke orket den samme skuffelsen.

Jeg må si at denne skuffelsen fikk jeg ikke nå, 13 år etter at jeg først plukket opp Den mørke materien.
Men, jeg merker at jeg har blitt mer voksen. Slutten i boka irriterer meg, mest i at den er noe forutsigbar og antagelig har blitt litt mer så de siste 13 årene. Jeg tør driste meg til å si at den er litt sjangertypisk for ungdomsfantasy, er du uenig vil jeg gjerne høre fra deg. Gjerne med anbefalinger til liknende bøker med en annerledes slutt!

De delene jeg likte best var hos Mulefaene, mest fordi det å forestille seg hvordan de ser ut er krevende for fantasien, de bryter med våre vanlige antagelser om anatomi. I tillegg sier den mye om hvordan man best møter nye skikker, ny kultur og i dette tilfellet vesner med en annen bakgrunn.

Triologien er herlig religionskritisk, noe som kommer tydeligst fram i siste bok syns jeg. Det er jo forfriskende med tanke på de mange bøkene i samme sjanger som er mer religiøst inspirert (f.eks Narnia-bøkene). Likevel er det jo et snev av noe mystisk med det hele likevel, men knyttet til kunnskap og kunnskapstørst, litt fiffig.

Leseåret 2014

Oi! Vi er inne i 2014 og jeg har ikke fått blogget om en liten andel leste bøker og hørte lydbøker på slutten av 2013. Aiaiai, vel i 2014 blir det skjerpings. Selv om jeg blogger mest for å ha en slags oversikt over hva jeg har lest og hva jeg likte, så er det jo litt artig å kunne bidra litt mer til bokbloggedelen av blogglandia. Derfor er et mål for 2014 å være hakket mer aktiv på bokblogge-utfordringene.

I 2013 fikk jeg øynene opp for en god del bokbloggere som jeg liker svært godt, dermed har inspirasjonen til lesing økt, mens lesinga dessverre har gått litt trått. Nytt år er som kjent nye muligheter, med dem noen lesemål.

Mål for lesing 2014:

• Fullføre Moby Dick, 2 år på lesing er mer enn nok. Det trenger ikke bli tre. Nå begynner den å bli spennende også.
• Lese ferdig bøkene mine på leselista fram til jul (se lista her). Moby Dick og Placebodeffekten gjenstår.
• Jeg kaster meg på utfordringen om bokhyllelesing fra mellom linjene, men blir nok ikke å følge hennes kategorier da min bokhylle per tid er spredd på 3 ulike plasser rundt om i landet og jeg ikke har oversikt nok. Det er derimot nok av bøker å ta av.
• Lese bøker innen eget fagfelt, her står Bad Pharma, Journalen, When the Air hits your Brain øverst på lista, nærmere omtale følger.
• Høre lydbøkene jeg har fra audible som fortsatt ikke er hørt igjennom